Kaffe før fred

At forretninger og fornøyelser er to sider av samme sak for Bill Clinton burde ikke komme som noen stor overraskelse.

På noen. Aller minst hans nærmeste menn. Noen vil kanskje påpeke at det er en smule arrogant å komme for seint til minnehøytideligheter generelt. Til ære for myrdede kolleger spesielt. For ikke å underslå det faktum at den som skulle hedres i går, var fredsprisvinner. Eller at hans enke og verdens aller mektigste menn ventet i salen. Men sånn tenker ikke Bill Clinton. Han er en progressiv, dynamisk president. Ute etter frisk luft og et godt ettermæle.

Og den amerikanske presidenten er tross alt den amerikanske presidenten. Er han kaffetørst, så er han kaffetørst. Vi vet alle hvor prekært det kan være. Spesielt i forkant av begivenheter som kan trekke i langdrag. Kanskje håpet han at de ville starte minnestunden uten ham. Kanskje tenkte han: «Pytt, pytt. En kopp kaffe fra eller til.» Og deretter: «De kan bare starte uten meg.»

Så tenkt så gjort.

- Forresten, sa han til sjåføren. - Stopp her. Jeg har hørt at den koffeinfrie espressoen på Pascal skal være briljant.

Sjåføren ante uråd. Han så bak i speilet. Synet av den samlede norske politistyrken gjorde ham urolig. Sjåføren sa dette til presidenten og foreslo det vanlige. Men Bill Clinton hadde ikke lyst på verken krim eller cola light akkurat nå. Han hadde lyst på kaffe, for pokker. Og dessuten, var han ikke presidenten i USA?

Det kunne ikke sjåføren nekte for. Og presidenter gjør som de vil. Ikke på det ovale rom kanskje, men ærlig talt, en kopp kaffe! Hva hadde han å tape? Ingen uskyld. Ingen OL. Og den norske kongen er jo så grei. Han er vant til å vente, tenkte Bill.

«Clinton-time»

Opptrinnet fikk bred dekning i media. Det var nesten like populært som møte med klasseforstander og look-alike Ingeborg Heldal hadde vært dagen før. Ikke nok med det; verden har fått en ny tidsangivelse. Det akademiske kvarteret er ute. Clinton-time heter det fra nå av. Definisjonen er enkel. Clinton-time er den tida det tar å manøvrere oppmerksomheten fra det betydelige til det ubetydelige. Ikke siden O.J. Simpson fant det for godt å ta en svipp i den hvite Broncoen, har noen kjøretur vært gjenstand for tilsvarende oppmerksomhet som presidentens Bygdøy-tur - med dertil dramatiske stopp på kaffebar i Drammensveien. Dagsrevyen brukte store deler av sendetida på disse historiske minuttene.

For ikke nok med at det er krig i Midtøsten. I går var det tilløp til kaos blant alle presidentens menn.