Kaffebar er livet, asså

Jeg gikk en riktig lang tur i landets hovedstad på søndag. Gikk stille gjennom gatene, tenkte kanskje litt på fuglene, nei, jeg gjorde jo ikke det, men kanskje litt på at det var kaldt og at det var jammen bra jeg hadde stillongs på. Jeg gikk fra Torshov, ned mot Grünerløkka, vandret i Sentrum, i Vika, på Aker Brygge, videre til Homansbyen, Frogner, Briskeby og Majorstua. Været var usedvanlig vakkert, men jeg gikk meg i grunnen ganske mørk. Jeg holdt på å si mark. Det er altså slik at det nå er i overkant av 40 kaffebarer i Oslo. Jeg gjentar: I Oslo by er det nå over 40 steder hvor du kan sitte inne foran et stort vindu og lese pocketbøker, ha mensen og drikke kaffe å le fra enorme hellige gral.

  • Mengden av kaffebarer var et overveldende inntrykk på søndagsturen. Siden de første dukket i opp i Oslo på midten av 90-tallet har nye kommet til i mengder. Og en telefon til Norsk Kaffeinformasjon bekrefter det jeg har hatt mistanke om ei stund: De kommer snart til en by nær deg. Fredrikstad har falt, Sortland, Ålesund og Ulsteinvik med. Andre står for tur. Dominobrikkene faller så mokkastøvet står. For det er pause, må vite. Det er disse fordømte pustehullene folk maser om. De har materialisert seg som kaffebarer, som byller over hele byen. Men det er på tide å ta sats fra dypet av lungene: Jeg hater kaffebarer og alt de står for .
  • Cafégründer Grete Kjensli sa her i avisa tidligere i år om kaffebargjengere at «folk ser ut som de deltar i en Ally McBeal-episode» . Jeg er helt enig. Å gå på kaffebar er et rop om hjelp. Ally McBeal føler seg alene i verden og ønsker å bli sett. Dypest sett. Norge er full av Allyer. Kvinner som menn flokker seg rundt kaffebarene. Her kan de bli sett, «kosche» seg, være urbane og usynlige på én gang. Et rop om identitet. For 25 kroner sitter du der med en vare som egentlig er varm melk tilsatt koffein fra beger som ville fått Parsifal til å endre fokus. Jeg og mange med meg har fått nok. Stopp kaffebarutbyggingen nå! Vi klarer ikke å ta unna all urbaniteten her i landet. Den er på hvert gatehjørne, flommer over oss, alle skal være «Friends» og drikke og drikke og drikke Kaffe Macchachenita fra femliters beger og svelge unna med melkeskum og melankolsk smil om leppene og tenke «nå er jeg meg» .