Kafka som fiasko

«Deres innvendinger mot det motbydelige faller helt sammen med min egen mening, men slik føler jeg det overfor nesten alt jeg hittil har skrevet.» Ordene tilhører Franz Kafka, sannsynligvis vårt århundres viktigste forfatter.

Kafka formulerte seg slik som svar på et brev der hans forlegger, Kurt Wolff, syntes fortellingen «I straffekolonien» var ekkel, og han fortsatte: «Til forklaring av denne siste fortellingen vil jeg bare tilføye at det ikke bare er den som er motbydelig, men at tiden i sin alminnelighet og min i særdeleshet også har vært og fortsatt er motbydelig, min egen har til og med vært motbydelig enda lenger enn tiden i sin alminnelighet.»

Nøler

I essaysamlingen «Franz Kafka - Kunsten å nøle og nølingens kunst», har Morten Claussen tatt mål av seg til å binde Kafkas hovedverker til hans jødiske familiebakgrunn, ekteskapsplaner, interesse for jødiske skrifter og forfattere som Kleist og Flaubert, og ønsket om å etablere seg som forfatter i Berlin. Dette med utgangspunkt i en annen forfatter som har skrevet innsiktsfullt om Kafka, nemlig Walter Benjamin: «En forståelse av Kafkas verk innebærer, blant annet, den enkle anerkjennelse av at han var en fiasko», og at han «kunne fortsette å skrive så lenge han selv var overbevist om at det han skrev ville føre frem til nok en fiasko, for dermed falt alt på plass og han kunne skrive en route som i en drøm».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det helt sentrale utgangspunktet er altså Kafka som fiasko, fiasko som menneske, og herfra er det Claussens inngående kjennskap til Kafkas liv, men først og fremst hans egne lesninger av Kafkas litteratur, som gjelder. Det er Kafkas evige nøling som er Claussens innfallsvinkel: «(Kafka) var tross alt en velutdannet mann, hadde et forholdsvis brukbart økonomisk utgangspunkt, hadde fått bekreftet sitt åpenbare litterære talent gjennom en rekke tidsskriftpublikasjoner allerede så tidlig som i 1908, (...) skrev på et verdensspråk og behersket både fransk, engelsk og italiensk, var bereist både i Østerrike-Ungarn, Tyskland, Frankrike og Italia, hadde fotfeste i kunstnermiljøer i München, Leipzig, Dresden og Berlin; likevel nøler han, i alle disse årene, han nøler, vegeterer i familiens leiligheter.»

Temperament

Og Claussen greier å bevege seg langt bakenfor biografienes stereotype forklaringer av forholdet liv og kunst, for nettopp å skape en større forståelse for forfatteren Kafka, den skrivende K. og hans litteratur, med utgangspunkt i romanene og de mest sentrale fortellingene, samt det berømte brevet til faren. Han framstår for leseren som en essayforfatter som nærmest linje for linje, tanke for tanke, hele tida prøver seg fram, usikker på hva som blir neste skritt, uten noen gang å miste målet av syne, nemlig ønsket om å trenge dypere inn i Kafkas litteratur, eller snarere, å forstå sin egen fascinasjon for dette forfatterskapet. Tankerekkene blir viktigere enn «konklusjonene», og han er ikke ute etter å overbevise leseren om at han sitter inne med den eneste riktige forståelsen av Kafka, dette er innsirklende forsøk, ikke bombastiske påstander. Han tenker høyt om noe han har grublet på lenge, den som vil kan lytte.

Sånn sett er han selv langt mer synlig som forfatter enn i sin tidligere bøker, «Samuel Beckett - det NYE litterære uttrykk» (som må være det mest utvidende som er skrevet om Beckett på norsk) og «Finn en mening den som kan», mer direkte til stede i sin egen tekst. Han våger å slippe løs sitt eget temperament, og resultatet er blitt innsiktsfulle essay, i mine øyne ett langt essay, av det slaget som sjelden skrives på norsk.