Kaia Huuse

Pent, traust og trivielt.

CD: Kaia Huuses talent har vært bestridt, tidvis noe ufortjent, gjennom hele hennes karriere. Hvorvidt det har vært talentet i seg selv, eller først og fremst måten hun har forvaltet det på som har vært problemet, er ikke godt å si. Når man hører en låt som «Redd for at de ler» utsettes for et hardtdunkende rockaktig arrangement, eller «Han fyller hele meg» prutte av gårde i et slags vestkyst/soulfunk-ganglag, så tar man seg i å tenke at noen for lengst burde ha røsket Kaia Huuse vekk fra de aller mest sjablongpregede, hverdagstrauste og innholdstrivielle voksenpopvisene. Ingen av eksemplene er spesielt godt gjennomført, men det bryter i hvert fall monotonien. Og det er en god grunn til å si at hun trenger å utfordres musikalsk og idémessig. Det trenger ikke bli støypop eller kunstrock av den grunn, men det hadde vært befriende med litt løsere snipp, litt friere innstilling. Kanskje det kunne frigjort noe i forhold til selve låtskrivingen også, som er like pyntelig, traust og triviell i tekster og melodier som arrangementene de ikles. I en alder av 34 år er Huuse først og fremst en vennlig og godartet parodi på seg selv, det er fortsatt noe hybelaktig over hele prosjektet hennes selv om hun for lengst burde være en fullt utvokst artist. Det er kanskje for mye forlangt å be Huuse om å ha en midtlivskrise eller noe. Men noe må i hvert fall til for å gjøre henne til en artist som er noe i nærheten av interessant eller spennende – i hvert fall om hun skal vare ti år til.