Kaiser Chiefs

Ekstremt bakpå, eller bare to-tre år forut for sin tid?

CD: Det er på et vis modig av Kaiser Chiefs å tviholde på sin relativt skamløse Blur-cirka-1995-linje. Det er så bortenfor alle trendsykluser at det grenser mot det uforsvarlige. Deres evne til å skrive helt idiotisk gode refrenger og fylle låtene sine med til dels tacky studio- og arrangementsdetaljer (gjerne fra guilty pleasure-sfærens 80-tallshylle, men også usubtile Ian Dury & The Blockheads-naskerier) gjør dem ikke mindre polariserende. Forakt eller fascinasjon, avsky eller bare helt vanlig ambivalens – Kaiser Chiefs er uansett et av vår tids mest undervurderte band. Uhippe og irriterende, ja vel, men de er genuint gode på det de har bestemt seg for å være. Og de blir bare bedre. Dette er Leeds-guttene som ikke vil gi fra seg sine barndoms drømmer – Camden-puben The Good Mixer anno den hektiske 94/95-sesongen er deres California anno 1967, deres Lower East Side anno 1977. De har vært ganske gode på plate i to omganger, men «Off With Their Heads» er bedre, små og mellomstore hits i presist 1995-håndverk levert av Amy Winehouse-produsent Mark Ronson, Lily Allen på gjestevokal og finjustering av enhver bestanddel i Kaiser Chiefs elskede, hatede formel. De bør få mer respekt.