Kaizer-høst

Det blir usigelig stille i rommet når «Maestro» toner ut med et drønn etter vel 45 minutter.

CD: Kaizers Orchestra-debuten «Ompa til du dør» (2001) var en usannsynlig suksess. Et sært band som synger på dialekt, slår på oljefat, bruker gassmaske og har Martin Luther i glass og ramme på pumpeorgelet skal ikke selge nesten 100 000 album. «Evig pint» var mer strigla, men også mer av det samme. Så viser det seg heldigvis at tredjealbumet har kvaliteter som løfter jærbandet til toppen av tabellen. Kaizers holder fast ved sin fascinasjon for støy, Tom Waits, østeuropeisk folkemusikk og (enda mer) fandenivoldsk kabaretrock. Men tekstene kretser rundt en fiktiv anstalt, og bandet løfter og flytter det musikalske blikket. «Maestro» er derfor en ny seier for Jørgen Træen, som har produsert sammen med Janove Ottesen. Greit også å vite at Ottesen trygt kan hvile enda mer på Geir Zahl som låtskriver, gitaristens to låter føyer seg inn i rekka av høydepunkter. «KGB» og singelen «Maestro» er en kruttsterk innledning på dette heksebrygget. Men den virkelige festen starter med intense «Knekker deg til sist» , som glir over i den spagettiwestern/surf-inspirerte instrumentalen «Señor Flanagans adieu» . «Blitzregn baby» har en eim av punk og suggererende britisk 60-tallspop. Neste overraskelse er «Dieter Meyers Inst.» , som etter en rolig start akselererer via klarinett og trompet, trekkspill, dramatiske strykere og en infernalsk Ottesen som synger med en så sterk overbevisning at du virkelig tror han er syk på sinnet: «Eg er sikker eg er gal/De tok i frå meg alt eg var/Legg meg inn, legg meg inn på klinikken» . Dette bli en ny livefavoritt, og det gjelder jaggu hyperaktive «Delikatessen» også. Om det har vært litt sirkus før, er det alvor nå. Kaizers er blitt voksne - og «Maestro» vokser. Det blir en stor Kaizers-høst!