Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kaizernes nye klær

Jan Ove har spilt på landslaget i fotball. Geir er passe god på gitar. Helge liker ikke musikken. Jons jakke stinker. Rune trenger nye underbukser. Terje lengter etter mor. De er Kaizers Orchestra. landets tøffeste band.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER DAGEN etter at Kaizers Orchestra spilte sin aller beste konsert for et utsolgt og begeistra So What i Oslo. Det er dagen det er tomt for bandets debutplate i landets butikker. Dagen Aftenposten gir karakteren seks for konserten. Dagen det blir kjent at Kaizers skal være med Morten Abel på turné - med konsert i Oslo Spektrum i februar.

- Vi skal være special guests, sier vokalist Jan Ove Ottesen (26).

- Oppvarmingsband?

- Special guests, sier Jan Ove igjen.

- Men er ikke dere tøffere enn Morten Abel?

- Jo. Men det vet han ikke ennå.

SEKS SLITNE MENN er klare for å reise til Lillehammer. Øynene er blanke. Sola skinner. Frostrøyken har et snev av promille. Bandbilen er en Ford Transit fra 1986 og er døpt Constanze. To foran, fire bak. En sover på skift under føttene til de andre. Etter tredje lyskryss får vi vite to ting:

Kaizers Orchestra har alltid fint vær på turné

Kaizers Orchestra øver aldri.

- Gud vil ikkje at me ska øva. Han vil at me ska spela live , sier Jan Ove Ottesen.

- Det er bare Jon på bass som kan kalle seg musiker. Vi andre spiller i band, sier gitarist Geir Zahl (26).

- Geir kan ikke kalle seg musiker av respekt for de som er det, sier Jan Ove.

Det er han og Geir som tar seg av praten.

Høsten har tilhørt Kaizers Orchestra. Utsolgte konserter og et platesalg som kryper mot 10000 før jul. Debutplata «Ompa til du dør» fikk fem seksere, tjuefem femmere og én treer. Bandet blir sammenlignet med Bob Hund og Tom Waits.

- Anmelderen som ga oss tre, skrev at «dette var typisk norsk.» Jeg lurer på hvilken platesamling han har, sier Geir.

- Plata ble spilt inn på seks dager, sier Jan Ove.

- På den sjuande blei det fest , sier Geir.

I 1991 VAR barndomskameratene Jan Ove og Geir 16 år. I en kjellerstue på Bryne satt de med hver sin gitar og spilte inn sanger på kassettspiller. Jan Ove hadde fått gitar av bestemora. Geir kunne riffet til AC/DCs «Badlands.» I mange år sang de i harmoni og spilte på nylonstrenger. De flyttet til Bergen og sang enda mer i harmoni. Det skjedde ingenting. Ikke før Jan Ove komponerte skeive sanger på pumpeorgelet sitt til 2900 kroner. Han skrev tekster om kalinka, resistansen og poker med revolver. Han sa farvel til det typisk norske og ble inspirert av det østeuropeiske.

Det var tid for Kaizers. Men bare én mann tente da bandet spilte fort og gale på By:larm i Bergen. Remo Rehder og hans lille plateselskap Broiler Farm satset og vant. Norsk musikk trengte noe nytt og annerledes.

- Da Seigmen kasta inn håndkleet og slutta å synge på norsk, var det ingenting igjen, sier Jan Ove.

- Folk var drittlei Trang Fødsel og de greiene der. DH-rocken ødela mye for norsk rock, mener Geir.

- Norsk musikk har gravd sin egen grav. Det er ikke så rart at radioene ikke spiller norsk musikk, for det meste stinker. Men vi konkurrerer ikke med noen. Det er god plass til oss, sier Jan Ove.

- ON THE ROAD AGAIN, synger Willie Nelson.

Han gjør alltid det når Kaizers er på tur. Forbi Ullevål stadion forteller Geir at Jan Ove har minus åttitre kroner på kontoen. Hadde han satset på ball og ikke på band, kunne kontoen vært i pluss. Fra han var 15 til 18 år spilte jærbuen på landslaget i fotball.

- Du kunne vært på Ullevål da Bryne spilte cupfinale 4. november?

- Ja. Men det er kulere å spille i Oslo Spektrum 16. februar.

FØR SOMMEREN KOM, spilte Kaizers for tolv mann i Sandnes. De kjørte til Sarpsborg og spilte for 3000 kroner. Da bandet var tilbake i Bergen, måtte alle bidra med fem hundre kroner for å betale leiebilen.

- Vi har gjort sliterarbeidet. Så du må ikke tro alt har skjedd i høst, sier Jan Ove.

- Hvor langt kan dere drive dette?

- Vi skal drive det til vanvidd, sier Geir.

- Folk flest og alle arrangører skal innen rimelig kort tid bli klar over at heftigere liveband enn oss, finnes ikke. Du må tro på bandet ditt. Ellers er det ingen vits. Det er rock\'n\'roll, det, sier Jan Ove.

I Brumunddal jaktes det på en Hydrostasjon. Bandet har gratis påfyll i de blå kaffekrusene som balanserer på det støvete dashbordet. De finner ingen stasjon. Det blir nok ei veikro. De sammenligner turnélivet med oljearbeid. Tre uker borte, én måned hjemme. Forskjellen er at oljearbeidere tjener penger. Det gjør ikke Kaizers. Ikke ennå.

- Men oljearbeidere har det ikke så gøy. Og så kan de ikke drikke øl klokka to på dagen, sier Geir og nipper til et glass med druesaft.

BYEN ER LILLEHAMMER og stedet er Tut Ankh Amon. Egyptinspirert disco i vinterbyen. Sprøtt nok for Kaizers. Bandet bærer utstyr. Et pumpeorgel. To oljefat. To balltrær. Et trommesett til femti kroner. Et bilde av Martin Luther. Søppelspann. Lyktestolpe. Arbeidshansker og en gassmaske fra sivilforsvaret anno 1938.

Det er organist Helge Risa (26) som spiller med gassmaske på. Men ikke spør ham hvorfor. Læreren ble med i bandet på én betingelse: at han ikke skulle ha noe kreativt ansvar. Egentlig liker han ikke musikken så godt. De rolige sangene vil han helst kutte ut. Han liker best å kjøre bil, se nye steder og spise gratis frokost.

Og så har du bassisten Jon Sjøen (29). Han kan ikke skjønne at han ennå ikke har fått magesår. Jon er aldri langt unna gul rullings, kaffe, røyk og øl. Jon ser ut om Lion King på håret, og spiller alltid i en dekorert gammel losjakke. Den lukter gammel los og tre måneders turnéliv.

Rune Solheim (26) spiller trommer. Han tar ofte på seg dressjakke og sokkene før buksa, og har lenge hatt planer om å kjøpe seg nye boksershorts. Ifølge Jon har Rune så mye pels på kroppen at de, etter en jobb i Alta, slapp ham løs på Finnmarksvidda for å se hva som skjedde.

På gitar, oljefat og bilfelg spiller Terje Vinterstø (24). Han bor i Oslo og jobber på bar. Han lengter ofte hjem til Jæren. Spesielt nå før jul lengter Terje etter mora sitt pinnekjøtt og mimrer om mormors lefser. Han spiller i bestefars helsetrøye og er kjent for å være veldig hyggelig.

ETTER LYDSJEKK er Jan Ove og Geir invitert til direktesending på P4. Hele Norges radiokanal skal spille Kaizers Orchestra for første gang.

- Hva er hemmeligheten bak suksessen? spør P4.

- Å finne på noe ingen andre gjør. For så å gjøre det ordentlig, sier Jan Ove.

Så antyder P4 at Hurra Torpedo gjorde litt av det samme. Da sier Jan Ove at Hurra Torpedo var klovner. Det er ikke Kaizers.

- Men hvem er denne Mr. Kaizer? spør P4.

Jan Ove venter to sekunder før han svarer:

- Det er det bare en mann som vet, sier han.

Det går nye to sekunder:

- Og han er ikke her...

PÅ DET SOM MÅ være av landets mest bonderomantiske hotell spiller resten av bandet kort og drikker øl. Bare Helge drikker cola. Alle mann alle presser seg inn i Constanze. Samme dress som i går og dagen før der igjen. Noen har ren skjorte. På nok et bakrom med øl, røyk, slitte stoler og lysrør i taket er det klesskift og allsang. Alltid samme sang. Bandet står i ring. Arm på skulder, vibrator i stemmen: «Det var vodka, kalinka, rulett & kaviar. Det var krigen sett gjennom røyk av sigar. Ja me svingte oss i valsen, heile resistansen, Mr. Kaizer hans Constanze & meg.»

Scenen på discoen ser ut som en arbeidsplass. Norges tøffeste liveband slår seg gjennom vinterdvalen. Geir slår seg til blods. Det er et lurveleven av et mobilt rockeversted som herjer der oppe. Jan Ove vrenger skjorta, svetter og synger:

- Nå skal du danse til pipå vår til du blør. Du skal danse ompa til du dør...

Les mer på bandets hjemmeside

Hele Norges coronakart