Kaizers Orchestra

Mindre rufsete, men like energisk og hardtslående Kaizers.

CD: Den nye plata til Kaizers Orchestra har fra starten en vellykket vekt på detaljer i lydbildet som skaper liv i Kaizers råskårne musikk. Musikalsk og teknisk virker gruppa også sikrere denne gangen.

Låt for låt

Den trøkksterke «Di grind» åpner ballet på den viktige nummer-to-CD-en til Kaizers Orchestra, og går uanstrengt over i den drivende balladen «Hevnervals», som piskes fram av dundrende slagverk og et slående gitarriff. Deretter den sterke «Evig pint», en sang som runger av innestengt smerte.

«De involverte» er en seig, dyp låt med et dypt, twangy riff, «Djevelens orkester» klassisk ompa-Kaizer i sigøyner & sirkus-tradisjon før det pøses på med «Container», en drivende rocker.

Den kuriøse «Naade» er lagd som ei vise på en sprukken 78-plate. «Min kvite russer» innledes med pumpeorgel og fortsetter som en mektig og melodiøs ballade, slående i all sin melankoli. «Veteranens klage» er røffere, mens «Til depotet» er ei rytmisk vise med utpreget allsangrefreng. «Salt & Pepper» er en hardkokt og intens story om stoffbruk i Tigerstaden. Plata avsluttes med «Drøm hardt», en til Kaizers å være nesten stillfarende låt, med et melankolsk innslag av cello, bratsj og fioliner. Vakkert.

Raffinert

Musikken er i det hele tatt mer raffinert og mindre rufsete enn på debutplata, kanskje mer utstudert, men like fullt innenfor det som er blitt Kaizers varemerke: beksvart, innholdsrik, rytmesterk og energisk pågående rock'n'roll.

Det er kanskje ikke så merkelig at denne typen mollstemt musikk har såpass bred appell i et land der mørke sangere som Tom Waits, Nick Cave, og for den saks skyld dommedagsstemte artister som Johnny Cash og Will Oldham er en slags norgesvenner. Vi er til tider et dystert folkeferd, og takk for det.