Kaj Skagens siste håp

Med vår selvforherligende angloamerikanske grådighet og åndssløve hang til kommersiell underholdning, er vi mer enn godt på vei til å gjøre livet på denne kloden umulig, uten at vi orker å bry oss om det.

Kaj Skagen er en forfatter som burde gjøre det vanskeligere å leve med vår egen ignoranse.

I «Ørkentaler» har han samlet politiske essayer, artikler og foredrag hovedsakelig fra 1990 til 1992, samt tre nyere antroposofiske essayer, et av disse med utgangspunkt i mottakelsen av romanen «Hodeskallestedet», fra 1994. Det er allerede sju år siden essaysamlingen «Natt til dommedag», og Skagen viser at han fremdeles hører hjemme blant våre aller mest samfunnskritiske forfattere, avslørende, full av snerrende engasjement, og svært kunnskapsrik.

Suverent

Det er lærerikt å følge ham, og han er en skarp analytiker som i de politiske essayene stiller en overbevisende diagnose: Vi ødelegger naturen. Politikerne er korrupte. Vi fråtser i materielle goder. Vi er blitt åndelig sløve. Den store katastrofen venter oss. Her finnes det et virkelig suverent essay om framveksten av moderne jordbruk og vårt forhold til naturen, vårt eget livsgrunnlag; han leverer en uvanlig overbevisende argumentasjonsrekke for sitt nei til EU, og han legger ikke skjul på at han hadde store, kanskje naive forventninger til hva slags Europa og hvilke ideer som ville vokse fram etter Sovjet-imperiets oppløsning og Berlinmurens fall. I nærmest demoniske vendinger forteller han om oljens historie i vår sivilisasjon. Blant annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man skulle kanskje tro at Skagen har påtatt seg rollen som moderne dommedagsprofet. Langt på vei kan det synes slik, men det stemmer ikke, og det noe paradoksale er at det blir mer vrient å følge ham idet han forsøker å holde fram et håp i form av små antydninger underveis, før han helt til slutt gjør det klart hvor han står. Sånn sett truer bokas to deler, de politiske essayene og de antroposofiske, med å undergrave hverandres troverdighet.

Nøysomme

Det etter mitt syn avgjørende problemet ved Skagens essaysamling anskueliggjøres allerede i bokas fjerde essay, der han forsvarer Aleksander Solsjenitsyn, som møtte motbør i hele den vestlige verden for sine meninger om at Russlands vei ut av uføret var at russerne vendte tilbake til jorda og ble nøysomme og lykkelige. Skagen ser en tvillingsjel i Solsjenitsyn, og gjør hva han kan for å holde hans tanker fram på en forståelsesfull måte, og samtidig latterliggjøre, halvveis kriminalisere, hans motstandere.

Det er sannsynligvis ingen tvil om at mye ville ha blitt bedre om vi kunne bli mer nøysomme og bruke mer tid på åndelig søken, Solsjenitsyn har helt rett, stadig større økonomisk vekst er ingen løsning. Men som politisk strategi blir dette likevel langt mer komplisert enn det Skagen er villig til å diskutere. Han deler Solsjenitsyns behov for tro på menneskets ånd og evne til å snu utviklingen, og i avslutningen av bokas siste essay, «Den nødvendige utopi», gjør han det klinkende klart:

«Hvis mennesket da vil overleve, som høyere, reflekterende, medfølende ånds- og samfunnsvesen, så må det utover det gitte. (...) Dermed peker også hele den historiske utvikling frem til vårt århundre mot antroposofien og den antroposofiske bevegelse som det uomgjengelige gjennomgangspunkt for vår sivilisasjon, så sant noen sivilisasjon med humanistisk anstrøk overhodet skal kunne overleve.(...) Man kan mislike og vemmes ved antroposofien og antroposofene så meget man bare orker, men historien har ikke noe annet å by på.»

Overbevisende

Skagen er så overbevisende i sin sivilisasjonskritikk at han gjør det uhyre vanskelig for meg å dele noens håp for framtida. Heller ikke Skagens eget. Det eneste vi kan gjøre for at kommende slekter skal slippe de lidelsene vi allerede har påført dem med vår livsførsel, er å la være å formere oss. I mine øyne blir Skagens antroposofi stående som et slags behov for noe å tro på, nødvendigheten av et ørlite framtidshåp, nettopp en utopi, en lykketilstand som ikke kan realiseres, idet vi runder siste sving i vårt stormløp mot egen tilintetgjørelse.

Mer alvorlig for boka blir det hvis man snur på det: Skagen risikerer å bli lest som en antroposofisk svovelpredikant. Han vet hvilken skepsis antroposofien blir møtt med, og han burde vite at han dermed risikerer å trekke sin egen sivilisasjonskritikk i tvil ved å la den munne ut i sitater som det over. Som om han ønsker å gjøre Solsjenitsyns problem til sitt eget. Tittelen han har gitt sin essaysamling, tyder imidlertid på at han selv er mer enn klar over hvordan hans budskap vil bli mottatt.