FURRY-TREFF: Her er Kal (25, med grevlingdrakt) sammen med andre furries på et treff i fandommen på Oslos vestkant. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/DAGBLADET
FURRY-TREFF: Her er Kal (25, med grevlingdrakt) sammen med andre furries på et treff i fandommen på Oslos vestkant. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/DAGBLADETVis mer

Kal (25) lever som en grevling

Svarte leserne i nettmøte.

||| Denne artikkelen er hentet fra siste utgave av Dagbladet FREDAG.

Mandag stilte «grevlingen» Kal (25), i nettmøte sammen med vennen Sayh (37), «en blanding mellom and og rød panda». Spørsmålene og svarene kan du lese i bunnen av denne saken.

---------

—Suit! Suit! Suit!

 Lørdag  kveld  på  vestkanten  i  Oslo,  i  et nabolag av det veloppdragne slaget,  i  et  hus  som  alle  andre  hus. Her er en fest i ferd med å gå særdeles, særdeles rolig for seg. Den er så lite vill at det er helt vilt.
 
Et  plastglass  har  riktignok veltet utover vegg-til-vegg-teppet, men det inneholdt  bare  cola, og selv ikke «Rock Band»-trommesettet ved TV-en har hittil  vært  i  bruk. Noe må skje. Kal, en 25 år gammel softwareutvikler, hviskeroper et mantra. Øynene hans lyser, villdyret er i ferd med å våkne.

 —Suit! Suit! Suit!


Han er en furrie. Og han er ikke alene. Kjennetegnene inkluderer en over middels  interesse  for  dyr  som  kan  gå på to bein, snakke og tenke som mennesker,  samt  DVD-hyller  fulle  av Disney-filmer.

Du finner furries i alle samfunnslag, fra foreldre og pensjonister til skoleelever, fra kjente skuespillere  og  Disney-tegnere til standupkomikere og yrkesmilitære. For det meste kommuniserer de via nett, men hvert år samles tusenvis også på store treff som EuroFurence i Tyskland og Further Confusion i California.

Den  norske  grenen  av  fandommen  startet  i  1994 da en enslig «Løvenes konge»-fan  snublet over et furryforum på nettet. I dag finnes det furries så langt nord som i Honningsvåg og så langt sør som i Kristiansand, de fleste av dem med en egen unik fursona, altså et dyrisk alter ego.

— Fursonaen er ofte dyret du har lyst til å være, men ikke tør å være selv.

Uka før festen.  Fra  veggene  i et hus på Toten smiler tegnede rever og ulver ned mot oss, og på ei hylle hviler ei dyremaske. Det er Dan Johansen (23) og samboeren Fangz (22) som har laget den, av tilfeldige materialer de hadde liggende.

— Et liggeunderlag, isopor, bunnen av et plastkrus...

—...og borrelås fra ei datamaskinveske jeg knabba på jobben...

—...og dette er et teppe.

Dan  stryker  hånda over den rufsete pelsen. Som fursonaen hans, Regandor, er maska en krysning mellom katt og vaskebjørn.

— Det  er inspirert av «Pompoko». Vaskebjørnene der er late og bilde, glade i hamburgere og liker å feste. Sånn føler jeg meg òg.
 
— Men...  katt  og  vaskebjørn?  Er  ikke  det som å blande Cola og Fanta i barnebursdag?

— Det blir ofte snåle kombinasjoner av dyr, det er veldig få som bare er en art. Man skal ha noe som er litt unikt, forklarer Fangz.


Selv eier han en profesjonell fursuit, et dyrekostyme basert på fursonaen sin.  Slike  koster alt fra 8000 til 20000 kroner, avhengig av kvaliteten.

Noen  har  nitid  detaljarbeid  under  potene,  andre  har elektronikk som beveger  halen  og  ansiktet.  Dyktige suitbyggere har ofte ventelister på flere år, og når suiten endelig er ferdig, begynner utfordringene.

DISKER OPP: Dax og Dan trakterer furrygjestene på en fest på Gjøvik. Foto: SIGURD FANDANGO/DAGBLADET
DISKER OPP: Dax og Dan trakterer furrygjestene på en fest på Gjøvik. Foto: SIGURD FANDANGO/DAGBLADET Vis mer

— Synsfeltet  i en fursuit er veldig begrenset, som en motorsykkelhjelm med enda  mindre  visir,  så  folk  bør  ikke  komme  inn  fra  sida  og  bare «KOOOOOSE!!».  Helst  skal  man  ha med noen som kan passe på, så man ikke faller ned trappa, forteller nyfrelst fur Kjetil «Dax» Engen (27).

Dehydrering  er  et  annet  stort  problem.  De  hardeste klarer riktignok timevis  med  furry-rave  på  dansegolvet  (Big  Blue Fox-mikser er særlig populære),  men  for  andre  blir selv et kvarters furrybowling i tøffeste laget.  På  store  treff finnes det derfor avkjølte loungeområder bare for fursuitere.

— Er det mange ulykker?

Dan flirer.

— Det  verste som har skjedd, er vel at noen har kutta seg på ei kjølevifte som de hadde plassert i hodet på drakta. Alt dette høres kanskje strevsomt ut, men for mange furries er det verdt det når drakta gjør folk både inni og utenfor mer utadvendte.

— Du  kan være akkurat den du vil når du har den på. I stedet for å være en normal  fyr  kan du ta på drakta, sprette rundt og ha det kjempemoro, sier Dan.

Han titter bort på den småsjenerte samboeren sin.

— Husker  du  den gangen du hadde bursdag og jeg klistret en lapp på ryggen din? «Gi'n en klem!» Du fikk jo klem av nesten alle!

 Fangz bare smiler.


Ikke alle kjøper fursuit for oppmerksomhetens skyld. For Wolftale (23) var håpet lenge at hun skulle bli et dyr.

—Som  barn  forsøkte  jeg  å spise rått bacon. Jeg trodde det ville gi meg hoggtenner, ler hun. I voksen alder vet hun bedre, men som for mange andre furs har følelsen av å ha en åndelig kobling med dyrene vedvart.

— Er du et dyr fanget i en menneskekropp?

— Det  føles sånn iblant. Jeg synes det er lettere å få kontakt med dyr enn mennesker.  Om  jeg  møter en hund og et menneske, vil jeg alltid hilse på hunden  først. Ser jeg andre dyr ute, får jeg lyst til å hoppe ned på alle fire og løpe etter. Hvorfor vet jeg ikke, det har bare alltid vært sånn.

Drakta,  en  arktisk  reveulv  som kostet 1300 dollar, er det nærmeste hun kommer.

— Hun  er  sky,  litt  som  meg. Men jeg tror den neste suiten min blir mer utadvendt.

— Du kan veksle mellom forskjellige fursonaer?

— Ja. En i USA har en valpesuit som er hyperaktiv, mens den andre suiten er en  blanding  av reinsdyr og ulv. I den er han mer dominant og streng. Alt er mulig, så lenge du er en god skuespiller.

PÅ TRYKK: Reportasjen om de norske furriene står på trykk i siste FREDAG.
PÅ TRYKK: Reportasjen om de norske furriene står på trykk i siste FREDAG. Vis mer


Selv om fursuiting er den mest synlige delen av furrykulturen, er tegning likevel en vanligere kreativ syssel. Mens det finnes rundt ti fursuitere i  Norge,  regner  Daniel  «ZiggyWolf» Borgersen (26) med at det finnes rundt 60—70  furrytegnere. Selv har designstudenten satt opp et lite tegnestudio hjemme,  og  på  treff  har  han  alltid  med  seg  tegneblokk. 

Ofte  får furrytegnere  bestillinger fra andre furs som vil ha fursonaen sin tegnet, og på nettsteder som FurBid og Rabbit Valley kan de selge bildene sine.

—Dette  er  mest på hobbybasis, men i 2001 la jeg ut et bilde som jeg fikk solgt  i løpet av et par dager. Etter det har jeg laget skisser på jobben, og byttet bort i alt fra penger til røyk.

Røyk? Vel, han heter tross alt Ziggy.


Men hvordan blir man en fur? For mange går veien til fandommen via en fascinasjon  for  filmer  som  «Løvenes  konge» og «Den fantastiske Mikkel Rev». På nett snubler de over et furryforum og får sin aha-opplevelse.

—Vanligvis  står man opp om morgenen, tar toget, går på jobb, kommer hjem, spiser  middag og legger seg. Da er det greit å kunne drømme seg bort i en annen  virkelighet, mener Daniel.

Han sporer interessen sin tilbake til en episode  i  barndommen,  da han lekte sisten ved Krokstadelva. En hund løp rundt  ham  og ville leke med, men Daniel falt. Hunden bet ham i magen, og Daniel måtte få stivkrampesprøyte.

— Jeg  fikk en lang periode hvor jeg hata hunder og hadde mareritt om ulver som  jaget  meg.  Freud  ville  ment  det  var underbevisstheten  min som  behandlet  hendelsen. Etter hvert begynte jeg å identifisere meg med ulver og bli interessert i dem i stedet.

— Du fikk litt stockholmssyndrom?

— He-he. Ja, man kan jo si det.

— Men du går ikke rundt og biter folk?

—Ikke  siden  tredje  klasse.  Ei  bølle fra sjette klasse sto over meg og sjikanerte  meg.  «Hva skal du gjøre? Jeg er større enn deg!» Jeg la hodet på skakke og bet ham i beinet. Han måtte ha stivkrampesprøyte, han også.


Det er ingen bøller på festen. Rundt et stuebord dekket med plastglass, potetgull    og   pizza   sitter   en   sveiselærling,   en   vekter,   en universitetsansatt,  flere  datafolk,  et  par  filmfolk,  en  musiker, en designstudent  og  ei  eneste jente.

Dubstepprodusenten Aikho (20) spiller musikk  fra  fislete  laptophøyttalere,  så  lavt at det knapt er hørbart. Sammen  med kjæresten Lubin (20) har han reist helt ned fra Nord-Trøndelag. for  å møte likesinnede denne helga. Som liten var han den som sto alene i
 skolegården, her får han være seg selv.

—Fordi  jeg  ikke  likte  fotball,  ville ingen av guttene i klassen henge etter  skoletid,  og  jeg  ble  mye  mobba. Sånt skjer ikke her. Fandommen støter  ikke  ut  noen, og det er lett å få venner. Jeg tror det er mye av grunnen til at den begynner å bli så populær.

I  likhet  med  Aikho  og  Lubin  fant  også  Fangz  og  Dan hverandre via fandommen.  Etter  å ha blitt kjent på nettforumet NorwegianPaws dro Fangz på besøk til Dan for et par år siden.

— Han kjørte seg vill, og jeg måtte komme og hente ham. Til slutt møttes vi på en parkeringsplass utenfor Lidl, flirer Dan. Da han kom ut som homofil,  var  det  noe foreldrene aksepterte uten dramatikk. Å fortelle familien at han er furry sitter derimot lenger inne.

KOS: Kroppskontakt med med-furries er nærmest obligatorisk under festene. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/DAGBLADET
KOS: Kroppskontakt med med-furries er nærmest obligatorisk under festene. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/DAGBLADET Vis mer

—Jeg tror det hadde blitt for mye for dem. Broren min ville ikke likt det, og  jeg  tror  ikke  de  ville  visst  hva de skulle si. Om de hadde gjort research på nettet, ville de sikkert funnet alle de dårlige tingene.

De dårlige tingene, ja. Selv om det har vært furries i Norge siden tidlig 90-tall,  forsøker  de vanligvis ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Få er villige  til  å  stå  fram  med  navn  og  bilde, fordommene er for mange.
 
Episoder  av  «CSI» og «Entourage» har brukt kulturen som et humorinnslag, mens  nettsteder  som  SomethingAwful  og  4  Chan har stått i bresjen for regelrette mobbekampanjer.

— På 80- og 90-tallet ble «Star Trek»-fans ofte mobba for å være nerdete og ikke helt A4. Det er der vi er i dag, sier Daniel, en av få som tør å være åpne  om interessen. De som ellers stikker seg fram på trashy talkshows og i  tvilsomme  dokumentarer, er ofte yiffere, fandommens sorte får. For dem er furry noe seksuelt, og de blander gjerne inn urelaterte fetisjer.

— Det  finnes en del skrekkhistorier fra treff, folk som går rundt i gangen og  støter  på en babyfur (fur som rollespiller yngre furries, journ.anm.) som  har  gjort  fra  seg  i  bleia  og stinker, sukker Regandor.

Kompisen TrashWolf (17) grøsser ved tanken.

—Vanlige  furries  ser på det som, liksom... «NOOOOOOO!!!!». Jeg synes det er  bra  at  vi er åpne og lever etter kardemommeloven, men iblant kan det dra inn folk som er litt på kanten.

Regandor nikker.

— Mange  tror  furry  er  en fetisj og ikke en livsstil. For noen få er det kanskje det, men for de fleste av oss er dette bare sånn vi er.

På festen kommer fursuitene omsider på. Synet av de pelskledde hodene og det  labbliknende fottøyet ser ut til å trigge en løssluppenhet hos alle i rommet,  nå  klemmes det og krafses over en lav sko. Wolftale og kjæresten Joon er blitt varulver som villig poserer med en høne i kjeften, mens Kals lysende  øyne  er  erstattet med et nysgjerrig grevlinghode.

Chen (28), en røslig  Anders  Baasmo  Christiansen-lookalike som ser løvete ut selv uten suit, begynner å lage kattelyder til leoparden Felix (31).

— Mjauuuu!

— Miæooow, svarer Felix.

— Rrrrrrrr!

De  klør  hverandre på magen og bak ørene. De mjauer. De maler. Ville dyr?

Nja.

— Det  er  jo  ikke  sånn  at  vi  er  ekstreme  og  går  ned på alle fire, understreker Wolftale.

— Vi holder en viss standard.

PANDUCK: Framstilling av Sayhs fursona: en panduck, «en blanding mellom and og rød panda». Tegning: IZABELA KASZUBA
PANDUCK: Framstilling av Sayhs fursona: en panduck, «en blanding mellom and og rød panda». Tegning: IZABELA KASZUBA Vis mer