Kald krim

FILM: Når folk blir spurt i portrettintervjuer om de angrer på noe, svarer de aller fleste nei. Hvis ja, er det noe de valgte ikke å gjøre. Vel, jeg angrer på noe jeg har gjort: Å spise smalahove. Med rikelig akevitt innabords, og til hoiing og applaus fra svirebrødre, spiste jeg også øyet. Det ødela mitt forhold til akevitt i lang tid, fårekjøtt har jeg fremdeles problemer med. Da jeg så «Jar City», kom noe av den følelsen tilbake. Herved er advarsel gitt.

Eksotisk

«Et typisk islandsk drap. Rotete og umotivert». En kommentar tidlig i filmen slår an tonen for dette krimdramaet fra sagaøya i vest. Det viser seg selvfølgelig at drapet verken er rotete eller umotivert. Tvert imot er det snakk om en intrikat kriminalintrige, der et vel tretti år gammelt drap, samt fedrenes – og mødrenes – synder, står sentralt.

«Jar City» er basert på en roman av Arnaldur Indridason og er etter sigende sett av over 100 000 på Island.

En tredjedel av dem som bor på øya har altså løst billett. Det er imponerende. Jeg har ingen problemer med å tro at «Jar City» også kan treffe publikum langt unna Island, historien og typene er ganske allmenne, samtidig som miljøet er passe eksotisk. Regissøren er halvt spansk og har fra før gjort seg bemerket internasjonalt med «101 Reykjavik» og «Havet». Han har kanskje den nødvendige kombinasjon av nærhet og distanse til stoffet som gjør det troverdig, men samtidig snurrig.

Typer og miljøer tøyes kraftig, men glir likevel aldri helt ut i karikaturen.

Motbydelig

Noen av bildene til fotograf Bergsteinn Björgúlfsson er nærmest som kunstverk å regne, spesielt vakre er bildene fra en forblåst kirkegård helt ut mot det ville, iskalde havet.

Mens nærbilder av gamle lik, kroppsdeler og organer på sprit er både motbydelige og merkelig tiltrekkende på samme tid.

Hvis hensikten har vært å lage en krimhistorie der man ikke gjetter løsningen altfor fort, må man si at Kormákur lykkes bra. Men noen god ambassadør for det islandske kjøkken er han ikke. Scenen der den hardkokte politietterforskeren kjøper smalahove i «drive thru» à la McDonald’s, løsner øyet med en tollekniv og slurper «delikatessen» i seg, sitter en god stund etter rulleteksten.

Det blir neppe pinnekjøtt til jul for min del.