Kald og kjedsom

En samling fortellinger fra en forfatter som ikke har noe å fortelle.

Hugo Claus er kanonisert som en stor forfatter, en mulig nobelprisvinner og det kan så være. Hans siste bok, som består av fire fortellinger, er uansett ikke av nobelprisformat, så langt ifra. Ved nærmere ettersyn viser det seg at fortellingene er skrevet over et tidsrom på 20 år, noe som ikke øker tilliten til Claus' forfatterskap.

Særlig de to eldste fortellingene, «Fristelsen» fra 1980 og «Gilles og natten» fra 1989, er direkte dårlige. Som en tidligere elskerinne oppgitt sier til fortelleren i «En søvnvandring»: «Hold opp med kurset ditt.» Jeg er enig med henne. Jeg vil at Hugo Claus skal slutte å gjøre seg til, lene seg fram mot leseren og komme til poenget.

Pompøs

For, pussig nok, det er et hårfint skille mellom å være dyp og mangetydig, og å være hul og overflatisk. Tekstene til Claus har de fleste ytre tegn på begavelse. Kunnskap, intelligens, teknikk, musikalitet. Men han har dessverre ikke noe å si og går seg vill i håndverk og hovmod.

I de to «nyskrevne» fortellingene fra 1998 og 2000 møter vi en lesbisk pianistinne på rømmen og en slagrammet gammel hanreis forvirrede leting etter sin fordums elskerinne. Her klarer Claus i større grad å formidle menneskelig drama. Men også nå blir historiene skjemmet av Claus jålete motvilje mot en klar fortelling. Det virker som han ønsker å vanskeliggjøre, uten noen større kunstnerisk hensikt.

Kald

I det hele tatt er det vanskelig å la seg berøre av en forfatterstemme som framstår som til de grader trett, kald og kjedsom. Skal dette bety litterær eleganse, på «europeisk» vis? Det holder ikke, Claus' språklige tone har ingen autoritet, og blir patetisk, ikke majestetisk. Jeg griper meg i å synes synd på forfatteren. Er livet så kjedelig?

Dette er for øvrig Egil Rasmussens femte oversettelse av Hugo Claus. Oversettelsen er god, bortsett fra en par glipper hvor språket framstår som om mulig enda mer kansellipreget enn nødvendig.