REGJERING  har oppdatert kartet som viser hvor iskanten nå går. Definisjonen som er brukt for å beregne hvor iskanten går er den samme som tidligere. Foto: Dagbladet
REGJERING har oppdatert kartet som viser hvor iskanten nå går. Definisjonen som er brukt for å beregne hvor iskanten går er den samme som tidligere. Foto: DagbladetVis mer

Kalde fakta om iskanten

Hele poenget med forvaltningsplanene er å gjøre en avveiing mellom miljøhensyn og næringshensyn.

Meninger

At iskanten har trukket seg lengre mot nord skyldes klimaendringene. Det betyr at de sårbare naturverdiene knyttet til iskanten også befinner seg lengre nord enn tidligere. Regjeringen har oppdatert kartet som viser hvor iskanten nå går. Definisjonen som er brukt for å beregne hvor iskanten går er den samme som tidligere.

Jeg er opptatt av å få fakta på bordet. I en så viktig miljøsak som dette, blir det helt nødvendig å være presis.

Forvaltningsplanen for Barentshavet - Lofoten er den overordnede planen for hvordan vi skal bruke havområdene utenfor kysten i Nord-Norge. Mulighetene for verdiskaping er store, men vi trenger noen kjøreregler for å sikre bærekraft og miljøhensyn. I denne omfattende planen er iskanten angitt som grensen for der det er 30 prosent sannsynlighet for isdekke i april. Stortingsflertallet gav sin tilslutning til dette i 2006 og 2011. Regjeringen har fulgt denne angivelsen, og oppdatert grensen med nye data. Oppdateringen har vært nødvendig fordi virkeligheten endrer seg. Isen trekker seg tilbake. De gamle dataene dekket perioden 1967 til 1989. Dataene vi bruker nå dekker perioden 1984-2013.

Definisjonen vi bruker er opprinnelig fra det faglige grunnlaget (fra 2003) for den første forvaltningsplanen. Den ligger i kartene som angir sårbare områder i forvaltningsplanene som Stortinget har sluttet seg til både i 2006 og 2011. Og i 2013 viste Stortingsflertallet igjen til iskanten som ligger i forvaltningsplanene da flertallet åpnet Barentshavet - Sørøst for petroleumsvirksomhet. Med andre ord har Regjeringen oppdatert en definisjon som har lang faglig og politisk forankring.

Til syvende og sist er det selvsagt Stortinget som skal avgjøre hva som utgjør grensene for virksomhet ved iskanten. Det betyr i realiteten at Stortinget skal gjøre en avveiing mellom miljøhensyn og næringshensyn. Det er også hele poenget med forvaltningsplanene. Som kyststat har Norge et særlig ansvar for å forvalte disse områdene med oppdatert kunnskap. Det er nettopp dette ansvaret Regjeringen tar på alvor når vi sørger for å bringe nye fakta på bordet om iskanten.