Kalkulatormannen

Har man en hammer, ser alle problemer ut som spikre. Jon Hustad har en kalkulator, og alle problemer ser ut som regnestykker.

JON HUSTAD: Hadde han hatt et menneskelig aspekt ved analysene sine, kunne han ha vært en premissleverandør. Foto: NTB Scanpix
JON HUSTAD: Hadde han hatt et menneskelig aspekt ved analysene sine, kunne han ha vært en premissleverandør. Foto: NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Hadde Jon Hustad hatt et menneskelig aspekt ved analysene sine, kunne han ha vært en premissleverandør. Som utrettelig journalist gyver han løs på statistikker og offentlige utredninger, og makter å formidle det underholdende. Det gir ham god oversikt og noen fornuftige tanker om rasjonalisering og effektivisering av velferdsoppgaver i sin nye bok «Farvel Norge - velferdsstatens framtidige kollaps». Men som den dystopiske tittelen bærer preg om, er det noe spinnvilt ved Hustads verdensanskuelse.
Det gjør dessverre at Hustad bare delvis kan tas på alvor. Tilnærmingen hans til samfunnet og menneskene som lever i det, er så hard og kantete at det mister kontakt med virkeligheten. Det var også noe av grunnen til at programmet hans, «Harde fakta» på TV2, smuldret bort i ingenting.
Hustad er som mange andre bekymret over at de offentlige utgiftene - særlig til helse og trygdeutgifter - stiger til dels kraftig. Når det gjelder helseutgifter, han har faktisk flere gode forslag.
Helseutgifter i en økonomi som vår stiger relativt til den øvrige produksjonen. Det meste annet kan rasjonaliseres, men en sykepleier må fortsatt manuelt stelle en pasient. Nå, og i framtida. Kostnadskontroll blir viktig.

Som Hustad påpeker fikk norske sykehus bruke 22,3 milliarder kroner i 1992, i 2007 brukte de 83 milliarder. En rekke ulike reformer er sjøsatt for å få bukt med utgiftsveksten, til liten eller ingen nytte. Nå vil den nye regjeringen avvikle helseregionene, men Hustad har et mer dramatisk forslag: Han ser til Finland, der kostnadsutviklingen ved sykehusene har fulgt en mer normal kurve. Ansvaret for sykehusene er plassert på kommunalt nivå. Kommunene har lokale skattesatser og innkreving - og derfor må velgerne lokalt gå inn for større utgifter til sykehusene. Med alle helseutgiftene på ett forvaltningsnivå, slipper man også at noen har interesse av å «sende regningen videre».
Et rikt samfunn med et stadig mer avansert helsevesen, blir et pengesluk. Hustad foreslår derfor rett og slett å synliggjøre utgiftene på skatteseddelen. Hvor mye av skatten din går til sykehus? Hustad er ingen Høyremann: Han er mot private løsninger, fordi det reelt sett ikke er noe marked for helsetjenester så lenge staten alltid garanterer for utgiftene.

Dette høres jo lovende ut. Men det er før Hustad går løs på trygd, sykelønn og innvandring. Han åpner dilemmaet med å vise til at vi nordmenn har en fordel, fordi «historisk tilhører vi den protestantiske og nordeuropeiske kulturen, en kultur som har stått bak de fleste av verdens framskritt». Med dette forvirrede utgangspunktet går han blant annet løs på et viktig spørsmål: Den stadig økende arbeidsinnvandringen av ufaglærte fra EØS-området, og økningene i trygdeutgiftene. Hustad vil bremse innvandringen kraftig, og kutte i sykelønn og trygdeutbetalinger.
Det finnes andre løsninger. Det han ser på som oljesmurt velferdsdekadanse, handler om norsk arbeidskraft som blir utkonkurrert. I sommer satte mureren Eirik Kornmo i gang en debatt, da han i et innlegg i Aftenposten kalte seg selv for «Oslos eneste norske murer» - og advarte ungdom mot å ta fagbrev. Hvis vi som Hustad først skal bruke drastiske tiltak, bør vi heller kreve at alle håndverkere har fagbrev. Ikke kutte velferdsordninger slik at man i praksis presser levekårene nedover for en hel yrkesgruppe. Det vil også kunne redusere økningen i trygdeutbetalinger til de som opprinnelig kom som arbeidsinnvandrere. De som får jobb vil ha bedre kvalifikasjoner, og dermed unngå å bli skjøvet ut av neste bølge med unge arbeidsinnvandrere som tåler belastningen med lange dager og dårlige arbeidsforhold. Slik kan man også få opp igjen produktiviteten i anleggsbransjen.

Unge som ikke får jobb, og går inn i ulike trygdeytelser er utsatt for samme mekanisme. De som kommer skeivt ut fra skolen blir utkonkurrert av svensker som oppfattes som mer motiverte. Her er ikke løsningen å straffe de utkonkurrerte, slik Hustad vil, men å finne ordninger som gjør at de kan komme i jobb. Det gjøres altfor lite i dag. Opplæring i bedrifter, uten krav til forutgående teoretisk fagutdanning, må bli et tilbud som gis til mange flere.

Hustad reduserer komplekse problemer til regnestykker. Det gjør det lett for ham å finne en forklaring og løsning på det meste. Han konstaterer for eksempel at kvinner står for en klart større økning når det gjelder sykefravær og uføretrygd, og slår seg til ro med at slik vil kvinner ha det. En samfunnsanalyse som tar det for gitt at kvinner til alle tider vil foretrekke å gå hjemme på trygd framfor å jobbe, er så enkel at den er ubrukelig som politisk redskap.
Det er virkelig synd at en så vitebegjærlig skribent som Jon Hustad ikke har et større perspektiv på samfunnet. Han klarer tilsynelatende aldri å legge fra seg kalkulatoren. Det er kanskje hans styrke, men først og fremst er det hans største handikap.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.