HYBRIS:  Over tid vil det nye kalifatet bli sett på som nok en militant gruppe, om enn en svært overmodig en.
 Foto: Video fra millitant nettsted / AP / NTB Scanpix
HYBRIS: Over tid vil det nye kalifatet bli sett på som nok en militant gruppe, om enn en svært overmodig en. Foto: Video fra millitant nettsted / AP / NTB ScanpixVis mer

Kalkulert kalifat

Vi bør være forsiktige med å avfeie ISILs erklæring om kalifat som virkelighetsfjern ideologi, og heller gå ut fra at det er grundig kalkulert.

Meninger

29. Juni erklærte Den islamske stat for Irak og Levanten (ISIL) et kalifat, med lederen Abu Bakr al-Baghdadi som kalif. Erklæringen traff jihad-bevegelsen som en bombe. Den radikale ideologen Hani al-Siba?i, som holder til i Storbritannia, skrev på Twitter at han nesten satte Ramadan-frokosten i halsen da han hørte nyheten.

Hittil har ingen forsøkt seg på en slik dristig manøver. Et kalifat er en styringsform forbundet med tidlig islam og de islamske imperiene som dominerte den muslimske verden frem til tidlig på 1920-tallet. Mens flertallet av dagens muslimer ser på kalifatet som noe som tilhører fortiden, ser jihadister på det som en ideal styringsform som burde gjeninnføres. Likevel har jihadistene til nå sett det som et Utopia, fordi de islamske juridiske betingelsene for å kunne opprette et kalifat vanskelig kan oppfylles i et moderne internasjonalt system. Jihadist-grupper har i årtier sett det å gjenopprette kalifatet som sitt endemål, men ingen har dristet seg til faktisk å erklære et - før nå.

For «gamle» jihad-grupper som al-Qaida er ISILs trekk fullstendig absurd. Veteranene har i egne øyne brukt livet på å kjempe mot supermakter, mens de hele tiden har ventet med å erklære et kalifat - bare for å oppleve at en gjeng nykommere kommer inn fra sidelinjen og stjeler trofeet. Som om dette ikke var fornærmelse nok, krever ISIL nå at veteranene underkaster seg en ung, obskur kalif. Dette kravet kommer fordi lederen for kalifatet, i teorien, hersker over alle muslimer og er øverstkommanderende i militære anliggender. I tillegg plager ISIL-tilhengere den gamle garde i sosiale medier med kommentarer som «Om al-Qaida og al-Taliban, som i alle disse årene, med all sin makt og alle sine territorier ikke klarte å etablere khilafa [kalifat], hvordan kan vi forvente at de plutselig samles om haqq [sannhet] nå? Al-Khilafa trenger dem ikke, det er heller de som trenger al-khilafa.»

Som J.M. Berger har påpekt i The Daily Beast, er ISILs strategi risikabel. Det er gode sjanser for at de vil komme fra denne verbale nevekampen med stygge blåmerker. Flere av verdens ledende jihad-ideologer har gått til motmæle mot ISIL i kalifat-spørsmålet, og selv om ISIL har høstet støtte fra diverse grupper og grasrotbevegelser, ser det som Berger sier til Intelwire, ut som om «ISIL inviterte til fest, og ingen kom».

Hvorfor gjorde de det? ISIL er ingen isolert sekt, men et teknologikyndig byråkrati som overvåker fienders twitterkontoer og konsumerer akademisk litteratur. Vi bør være forsiktige med å avfeie denne erklæringen som virkelighetsfjern ideologi, og heller gå ut fra at det er grundig kalkulert.

Det er for eksempel mulig at dette var et forsøk på å få støtte hos jihad-bevegelsens unge. ISIL kan ha forstått at de ikke ville vinne stemmer fra de gamle, som er pro-al-Qaida, uansett, men at det var et potensial for å gjøre seg enda mer tiltrekkende på unge rekrutter, spesielt i utlandet. La oss ikke glemme at mer eller mindre alle verdens nye jihad-soldater har dratt til Syria i de tre siste åra, og flertallet har sluttet seg til ISIL.

Nye rekrutter - som oftest unge, utålmodige menn - kan tenkes å la seg tiltrekke av en gruppe som får ting gjort. Hard kritikk fra bestående ideologisk hold kan paradoksalt nok bidra til å gi ISIL et underdog-image, som appellerer til de unge.

Vi leter dermed muligens på feil sted når vi tar reaksjonene fra de såkalte tungvekter-ideologene som et mål på ISILs suksess. Responsen fra grasrotaktivister på nettet og i gatene er et bedre mål. En annen indikator er strømmen av utenlandske krigere til ISIL i månedene framover.

Nok en mulighet, som ikke står i konflikt med den foregående, er at ISIL erklærte et kalifat for å komplisere USAs planer om å støtte et irakisk motangrep mot ISIL. En dronekampanje mot ISIL nå ville sannsynligvis sette i gang en bølge av terrorangrep mot Vesten.

Det er antakelig ikke tilfeldig at ISIL, to dager før kalifat-erklæringen, lanserte en twitterkampanje med tittelen «#CalamityWillBefallUS», som truet USA med terroristangrep som svar på mulige droneangrep. Denne kampanjen skiller seg fra andre internettrusler både i størrelse (hundrevis av unike meldinger) og i spesifisitet (meldingene har sammenheng med droneangrep).

Det kan argumenteres for at kombinasjonen twitterkampanje og erklæring av kalifat kan fungere avskrekkende når det gjelder amerikanske militæroperasjoner mot ISIL i Irak, i alle fall på kort sikt. Truslene alene utgjør vel å merke ingen betydelig forskjell, for USAs militære strategi er ikke styrt av frykt for represalier fra terrorister (tvert imot, trusler kan øke sannsynligheten for amerikansk innblanding). Erklæringen av et kalifat har likevel skapt en midlertidig politisk situasjon hvor jihad-bevegelsen tvinges til å bestemme seg for hvorvidt de støtter ISIL. En amerikansk offensiv i Irak nå ville tvinge fram denne avgjørelsen i ISILs favør hos mange grupper og enkeltpersoner.

Om USA derimot bestemmer seg for å utsette støtten til det irakiske motangrepet, vil ISIL midlertidig stå overfor mindre motstand, slik Craig Whitlock skriver i Washington Post 2. juli. Erklæringen av kalifatet kan derfor delvis ha vært konstruert - eller i alle fall timet - for å hjelpe ISIL med å konsolidere sine territorielle gevinster i Irak. Erklæringen kan derfor produsere to mulige strategiske fordeler for ISIL: økt rekruttering blant unge jihadister og utsettelse av en amerikansk innblanding i Irak.

Imidlertid er det også potensielle kostnader. På kort sikt kan jihad-ideologer av den gamle skole overtale Gulf-donorer til å gi mindre penger til ISIL. Andre rebellgrupper i Syria kan komme til å samarbeide enda tettere med ISIL. Vestlige regjeringer kan bli mer velvillige til å forsyne radikale grupperinger i Syria, som er anti-ISIL, med våpen. På lengre sikt kan ISILs appell til jihad-ungdom minke om gruppen tvinges på defensiven og styringsproblemene hoper seg opp.

Om vi på den annen side ser nærmere på disse omkostningene, ser vi at de ikke er så omfattende som de virker. Når det gjelder annen negativ utvikling, ville den antakelig oppstått uansett. Med andre ord innebar dette ikke noen egentlig risiko, for det fantes ikke mye å tape.

Kalifat-erklæringen var nok arrogant, men den var ikke motivert av vrangforestillinger. Vi bør fortsatt forstå ISIL som en pragmatisk, rasjonell aktør. Ideologi og egeninteresse kan gå hånd i hånd, og noen ganger er det rette også det beste.

ISIL gjør det eksepsjonelt godt. Aldri tidligere har en islamistisk gruppe så radikal som denne hatt kontroll over så store områder, så mye penger og så mange vestlige rekrutter. Den er en av verdens største jihad-grupperinger. Likevel er en ytterligere ekspansjon - til Bagdad, Saudi Arabia, eller Jordan - høyst usannsynlig på grunn av hindrene på veien. ISIL kan kanskje beholde mye av områdene de har vunnet i Irak i noen måneder framover, men innen ett år bør Iraks regjering, med assistanse fra USA, være i stand til å skyve dem tilbake dit de befant seg tidlig i 2014.

Når alt kommer til alt vil jihadbevegelsen i stor grad vil fortsette som vanlig etter denne erklæringen. Over tid vil det nye kalifatet bli sett på som nok en militant gruppe, om enn en svært overmodig en. I mellomtida er det nok klokt av vestlige myndigheter å la den interne jihad-debatten gå sin gang. Prematur militær innblanding vil gi kalifatet ufortjent drahjelp.

Kronikken er en forkortet versjon av et essay på lawfareblog.com. Oversatt av Helga Krog Borchsenius

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.