Min ryggmargsrefleks er også å stønne hver gang kvinnesynet innen hiphopen eller kvinneandelen i rocken kommer opp til diskusjon. Det føles som et pliktløp som kommer én gang i året, som oftest i forbindelse med en festival. Men når jeg får tenkt meg om, er jeg jo bare lei det fordi det ikke har blitt noen bedring. Dermed må det tas opp igjen og igjen.

Denne gangen er det Dunderhonning-gutta Tore Bakkland og Ståle Fossheim som kritiserer mannen med Donald-skurkaliaset Phil. T. Rich i et innlegg i Dagsavisen. Stridens eple er låta «Gal» som handler om en seksuelt utagerende kvinne, og blant annet inneholder linjene «flyr kjapt inn i en ho, flyr like kjapt ut igjen» og «hun bitchen er gal».

I alle subkulturer handler det om å utfordre grensene til hovedstrømmen. Og i en offentlighet der hets mot kvinner blir slått hardt ned på (takk og pris), er machoholdninger på sett og vis motstrøms. Det betyr ikke folk kan si hva de vil uten å få kritikk. Og det betyr heller ikke at det er særlig grensesprengende.

Språkets betydning endrer seg over tid og i forskjellige miljøer. Noen unge jenter kaller venninnene sine «hore», som en slags kjærlig betegnelse. Men å bruke «hore» eller «ho» som synonym til jente får «edge» nettopp fordi det regnes som nedvurderende. Etter min mening er «bitch» for lengst tatt tilbake av jentene. Men det er mest behagelig når jentene får bruke det selv. Jeg tipper en del varmer opp til Bylarm ved å synge «hun bitchen er gal» til hverandre.