I FIRENZE: Adolf Hitler og Benito Mussolini hilses av folkemengden i 1938. Noen år tidligere hadde Mussolini omtalt Hitler som «en plaprende liten ape». 
Foto: Scanpix
I FIRENZE: Adolf Hitler og Benito Mussolini hilses av folkemengden i 1938. Noen år tidligere hadde Mussolini omtalt Hitler som «en plaprende liten ape». Foto: ScanpixVis mer

Kalte Hitler «en plaprende liten ape»

Interessant, men klisjéfylt behandling av den italienske diktatorens liv, mener vår anmelder.

||| BOK: — Jeg vil ikke kalle meg fascist, sa den 65 år gamle kvinnen Maria Vittoria.

Vi drakk tomatjuice sammen en formiddag i sommer, på en bar i en velbeslått forstad nord for Roma.

— Fascismen er en avsluttet historisk epoke. Jeg pleier å si at jeg er høyreekstrem.

Maria Vittoria var elegant kledd, med beige kasjmirgenser, hår rett fra frisørsalongen, og tunge gullsmykker rundt håndleddene og halsen.

Men det var øredobbene som var mest iøyenfallende, selv om de var av beskjeden størrelse.

De var ovale, i svart emalje, med en gullinnfatning rundt. I midten dannet en tynn gullstrek silhuetten av en mann.

Hvis man ikke umiddelbart kjente igjen det kraftige ansiktet, sto forklaringen med store bokstaver ved siden av, skinnende mot den svarte bakgrunnen: IL DUCE.

Maria Vittoria gikk med øreringer som avbildet den italienske diktatoren Benito Mussolini.

— Jeg kunne ikke gjort det for tjue år siden. Men nå er det ikke lenger flaut å være fra høyresiden. Endelig er det akseptert å stå for det vi mener.

Arven etter Mussolini er ikke så lett å forstå seg på. På den ene siden har antifascismen vært en grunnleggende del av det italienske demokratiet etter krigen. På den andre siden er det noe som kan virke lettvint ved oppgjøret med fascismen i Italia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er fortsatt viktig å stille spørsmålet om hvem Mussolini var, slik svensken Göran Hägg gjør i biografien som kommer på norsk i neste uke - «Mussolini. En studie i makt».

Var Mussolini et ondt menneske, bare et hakk under Adolf Hitler? En mann som gjorde mye riktig før historien dro ham uvillig ned i nazismens svarte hull? Eller var han først og fremst en brautende klovn?

Göran Häggs Mussolini er først og fremst en opportunistisk politiker, en diktator som vinglet fra det ene standpunktet til det andre, med makt som eneste mål.

Mussolini ville være
på parti med historien, og satset alt på å hoppe på verdensånden når den kom forbi. Han var militant ateist når det skaffet ham oppmerksomhet — så inngikk han en historisk avtale med Vatikanet.

Han var mot deltakelse i første verdenskrig, og han var for.

«Mussolini tar aldri feil», var et mye brukt propagandaslagord i Italia på 1930-tallet. Men hans avgjørelser førte til at Italia led enorme tap under krigen, til at Romas jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, mens Mussolini selv endte opp på torget i Milano, hengt opp etter føttene som et dyrekadaver.

Man må nok kunne si at han tok grundig feil iblant.

Göran Hägg vil se Mussolini i et kulturhistorisk perspektiv, en tilnærming som har mye for seg.

Han bruker mye plass på en av Italias mest kjente poeter Gabriele D'Annunzio, og hans rolle som inspirator for deler av fascistbevegelsen.

Häggs interesse for litteratur gjør denne biten av boka god, og til tider riktig morsom: «Poetokrati»-betegnelsen får ny mening når man leser Häggs beskrivelser av D'Annunzio, som i rent sinne over at Italia ikke ble tildelt tilstrekkelig med landområder etter første verdenskrig, tok med seg en liten hær og okkuperte byen Fiume.

Man kunne imidlertid ønsket seg en enda grundigere gjennomgang av kunsten og litteraturens rolle i fascismen — Hägg holder ikke helt det han lover. For så lenge han er mest opptatt av det vilkårlige ved Mussolinis ideologiske skifter, ser han ingen grunn til å grave for mye etter idéhistoriske linjer.

«Å forsøke å analysere alt som Mussolini leste og finne ut hvilken betydning det fikk, er (..) meningsløst», skriver Hägg bastant. Dermed får vi for eksempel vite at diktatorens døtre Edda og Edvige var oppkalt etter Hedda Gabler og Hedvig i Vildanden, uten at vi får noen forklaring på hvorfor Mussolini valgte Ibsen som navneforbilde.

Det kunne vært morsomt å fundere litt rundt det, i det minste.

Forholdet til Hitler
er naturligvis avgjørende i en biografi om Mussolini. Både på grunn av den fatale beslutningen om å delta på tysk side under krigen, og på grunn av rollen rasismen som ideologi spilte for Mussolinis fascisme.

Mussolini var aldri fryktelig imponert over Hitler eller hans ideer.

Den evige kverninga om raser var «blodmystikk hinsides enhver fornuft», mente Mussolini, og han var glad når «den plaprende lille apen» Hitler endelig gikk på flyet etter at de to har møttes for å diskutere saken.

Men som mange andre av Mussolinis oppfatninger, var de enkle å endre:

«Det finnes ikke antisemittisme i Italia. Jødene har alltid vært gode medborgere og dyktige soldater», sa Mussolini i 1932. Seks år senere trykkes manifestet «Fascismen og raseproblemet», der det står at «tiden er inne for at italienerne nå åpent erklærer seg som rasister.»

Hägg argumenterer for at Mussolini aldri var overbevist om at dette var riktig: Innføringen av raselovene var ikke et resultat av overbevisning, men av kynisk maktspill — han ville opprettholde et godt forhold til Hitlers Tyskland.

Göran Hägg skriver
seg inn i en essaystisk, personlig historiefortellertradisjon som har mange dyktige utøvere, ikke minst i Sverige. Men han gjør det litt for enkelt for seg selv.

Språket er nokså klisjetett:

Mussolini er litt for ofte på vei «mot maktens tinder», mens «onde tunger» sier det ene og det andre, hvis de ikke er «lutter øre». Mussolini havner i «en kattepine» fem ganger, og må «gjøre gode miner til slett spill», og «tute med ulvene» til stadighet.

Det er også tett mellom enkle fordømmelser av folk. Viktor Emanuel III var en «ynkelig dverg», en av Mussolinis statssekretærer er en «spyttslikker», og når vi kommer til Salò-republikken, møter vi «den motbydelige Preziosi», «feige råskinn som Graziani» og «sleipe skurker som Buffarini Guidi».

Det stemmer sikkert. Det virker bare litt mot sin hensikt når fremtredende fascister høres mest ut som B-gjengen og Svartepetter.

Hägg fekter en del med tidligere biografer, men han blir ofte mer påståelig enn overbevisende i argumentasjonen. «I motsetning til hva biografiene hevder, er det neppe riktig ...», skriver Hägg, uten at det følges opp av argumenter.

Vi blir sittende igjen uten å vite stort mer.

Göran Hägg går langt i å avideologisere Mussolinis fascisme. «Han minner om dagens politikere, som i stedet for å ta opp spørsmål ut fra en ideologisk overbevisning tar fatt i saker som slår an og gir partiet deres makt.», skriver Hägg.

Det er retorikken, maktspillet, det overflatiske som er kjernen. Hägg har utvilsomt rett i at Mussolini var en mann som vinglet ideologisk. Jeg tror likevel man går glipp av noe viktig ved å se Mussolini slik Hägg gjør.

For når symbolet Mussolini, og fascismens retorikk appellerer i dag, er det også av ideologiske grunner.

For sånne som Maria Vittoria, damen med Mussoliniøredobbene, ligger arven etter fascismen å være en beinhard motsats til slapp kosmopolitisme. I motstanden mot venstresidas kulturelle overtak på skoler og universiteter. I å føre en kompromissløs kriminalpolitikk. Og i fascinasjonen for det romerske imperium:

Der rasismen var
grunnleggende for nazismens myte om det germanske herrefolket, var det arven fra Romerriket som ga den italienske fascismen mange av sine symboler.

Denne romerskheten lever fortsatt i beste velgående, også blant dem som offisielt har forlatt fascismen som politisk prosjekt.

Romas borgermester Gianni Alemanno, tidligere militant nyfascist, er ivrig etter å bruke krigerske Roma-symboler når byen skal feires, der den forrige borgermesteren valgte å legge vekt på byens inkluderende tradisjoner. Dette er reelle politiske motsetninger som ikke bare handler om makt og opportunisme.

Det er ikke makt for maktens egen skyld, det er makt med et bestemt mål, om å drive samfunnet i en bestemt retning.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 26. september 2009.

Kalte Hitler «en plaprende liten ape»