UPRØVD: Pakistans store cricket-stjerne, Imran Khan, taler til en folkemasse i Islamabad under valgkampen. Hvor han egentlig står politisk er det ikke så godt å fastslå. Foto: AAMIR QURESHI / AFP / NTB Scanpix
UPRØVD: Pakistans store cricket-stjerne, Imran Khan, taler til en folkemasse i Islamabad under valgkampen. Hvor han egentlig står politisk er det ikke så godt å fastslå. Foto: AAMIR QURESHI / AFP / NTB ScanpixVis mer

Kameleonen Khan

Det er ingen gitt å spå hva som vil skje med Pakistan når Imran Khan har overtatt som statsminister, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Imran Khan er temmelig uprøvd i pakistansk politikk, men han har satt seg som mål å fjerne to rotfestede kjennetegn som har fulgt landet i hele dets 70 år unge historie, nemlig korrupsjonen og de to politiske familie-dynastiene, Sharif i landsdelen Punjab og Bhutto i landsdelen Sind. Det er ikke lite. Han har også lovt å innføre en «muslimsk velferdsstat». Han skal skape ti millioner arbeidsplasser og bygge fem millioner nye boliger. Få er de politiske analytikerne som finner hans valgløfter troverdige.

Khan vant sin store berømmelse i Pakistan som kaptein på landslaget i cricket da det ble verdensmester i 1992. Han kastet seg inn i politikken i 1996 med partiet Pakistans Bevegelse for Rettferd (PTI), men han har slitt lenge med å omgjøre sin berømmelse til oppslutning i valg. I 2002 var han den eneste fra partiet som vant et sete i Parlamentet. I 2008 boikottet PTI valget. I mange år måtte han stå på den politiske sidelinja. Først i forrige valg, i 2013, kom gjennombruddet, da PTI nesten ble landets nest største parti. Og i år er det «nå eller aldri» for Khan, han er 65 år gammel.

Etter valget i 2013 ropte Khan og hans tilhengere valgfusk og gikk ut i gatene. Det er der han trives best. I Parlamentet har han vært sjelden å se. De siste fem år har han drevet en nærmest sammenhengende valgkamp. Dommen for korrupsjon over tidligere statsminister Nawaz Sharif, lederen for Pakistans Muslimske Liga (PML-N), har gitt hans kamp mot korrupsjonen vind i seilene, og med Sharif i fengsel er partiet hemmet i valgkampen. Samtidig ligger Pakistans Folkeparti (PPP), nå under Bilawal Bhutto Zardari, med brukket rygg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å komme dit han er har Imran Khan gjennomgått mange hamskifter. Han vandret i noen år fra nattklubb til nattklubb i London og giftet seg i 1995, 43 år gammel, med dattera til en av verdens da rikeste menn. De ble skilt etter ni år. I 2015 inngikk han ekteskap med en pakistansk journalist som varte mindre enn et år. Og i år giftet han seg i fødebyen Lahore med Bushra Watto, ei fembarnsmor, som kalles hans åndelige veileder. Om åra i London sier han nå at han aldri drakk alkohol eller var med på noe som er usømmelig for en konservativ muslim. Nå framstår han som en muslim som er født på ny.

Khan tordner mot eliten, som han omgås nesten daglig. Han har hatt kraftige utfall mot de store jordeierne. I valgkampen har han knyttet bånd til lokale baroner med tvilsomt omdømme, men med mange stemmer i sine hender. «Du deltar i valg for å vinne, ikke for å være en snill gutt», forsvarte han seg midt i juli i avisa Dawn.

Han har smakt på det vestlige livet, men nå er han en fullblods nasjonalist. Han har vært både for og mot fredssamtaler med India. Han har vært både fordømmende og imøtekommende med Taliban. I 2012 oppfordret han de militære til å skyte ned dronene fra USA som angrep de islamistiske krigerne nær grensa til Afghanistan.

Nå har Shahbaz Sharif, som leder PML-N mens broren er i fengsel, anklaget de militære for å blande seg inn i valget for å støtte Khan. Og Khan er ikke ukjent med de militære lederne Det var diktatoren og kuppmakeren general Mohammed Zia ul-Haq som i 1987 overtalte ham til å vende tilbake til cricket. Han hadde omgang med general Pervez Musharraf inntil han tok avstand fra ham like før generalen gikk av. Og han var særlig nær general Hamid Gul, den da mektige sjefen for etterretningstjenesten ISI, som flere litt overdrevent sier skapte Taliban i Afghanistan.

Generalene kan godt ha foretrukket Khan som den minst vanskelige statsministeren å leve med, mener flere politiske analytikere. Forholdet til brødrene Sharif er jo elendig. Men de bør nok tenke seg litt om. Imran Khan er en typisk solospiller, han kan motsi sine egne utsagn fra måned til måned og han tar åpenbart ikke imot ordre.

Imran Khan har ved flere anledninger fordømt muslimske svovelpredikanter, mullaer og «hellige krigere». Likevel, i 2013 forsøkte Tehrik-e Taliban Pakistan, Taliban i Pakistan, forgjeves å få med seg «Taliban Khan» i sine samtaler med regjeringa. Nylig forsvarte han landets strenge lover om blasfemi, som kan medføre dødsstraff, og som han tidligere har fordømt.

Mange av hans tidligere så trofaste reisefeller er skuffet. De kjempet på hans side mot godseierne og mot flammekastende islamister, og nå får han støtte fra de militære. Det er for pinlig for mange av dem.

Etter alle solemerker, men man kan aldri utelukke overraskelser i Pakistans politiske liv, så blir Imran Khan landets neste statsminister. Det blir noe helt nytt i hans omskiftelige liv. Og han har lovt et «nytt» Pakistan og altså med en «muslimsk velferdsstat». Hvordan det går når han skal sette seg ned og forhandle med andre partier om regjering, for ikke å si styre landet, er helt ukjent.