Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kameliadame på kjøret

Selv Stein Winge, overivrig etter å modernisere operaklassikeren «La Traviata», burde ha sett at det bar galt av sted.

OPERA: Giuseppe Verdis Violetta er en av operalitteraturens mest inntrengende operaheltinner. Stein Winge på sin side, som hadde signert premieren på «La Traviata» på Den Norske Opera i går kveld, fører henne bort fra hennes naturlige miljø og etterlater henne i sin ufølsomme modernisering på raveparty, som Kameliadame på kjøret.

Hele den verden som gir kurtisanen troverdighet, med så vel miljø som personer å spille på, er som blåst bort. Salongen er erstattet med dophuer, som kramper seg gjennom dansescenene, i stedet for å spille opp en verden med finstemt etikette, i all sin tilgrunnliggende kynisme. Der Verdi lar Violettas skjebne spille seg ut i dypfølte favntak mellom stemmene, også der hvor skjebnen smertelig slynger de elskende fra hverandre i neste øyeblikk, er det bare en slagmark igjen.

Den himmelropende dramaturgiske utroverdigheten dette resulterer i, i scenebilde etter scenebilde, med Den Norske Operas kor utstaffert til parodi på ravepartydeltakere, er i og for seg ikke det verste, selv om det er ille nok.

Desperate forsøk

Konsekvensen blir nemlig at Stein Winge, med god hjelp av Tine Schwabs scenografi og kostymer, for ikke å snakke om Hege Tvedts koreografi, styrter aktørene ut i et ødeland, der forholdet mellom dem, selve livsnerven i god scenekunst, faller steindødt til jorda.

Slik blir dette den første «Traviata» jeg har sett, der tragedien ikke griper, annet enn unntaksvis. Og vi snakker om en av de sterkest virkende operaene på repertoaret.

Aktørene synger sin skjebne ut i lufta, liksom til ingen bestemt. Caire Rutters Violetta forsøker etter beste evne å følge opp Winges regikonsept, som flombelyser at hun har en sopran uten sødme. Likevel bryter hun gjennom tvangstrøya et par steder i spillet med Germont senior, og i selve dødsscenen, som barmhjertig nok avslutter forestillingen.

Alfredo gestaltes av Francesco Grollo, som søvngjengersk finner seg alt for vel til rette i Winges regi, som den likegyldigste førsteelsker du kan tenke deg, med en stemme som overhodet ikke innfrir. Best er Stephen Gadd som Alfredos far, som ødelegger kjærlighetshistorien, men som rammes av tragedien den utløser. Også han tvinges inn i merkverdige kast fra likegyldig positur til lidenskapelig involvert, men vi får i det minste en anelse om hva poenget var i Verdis opera.

Dirigent mot alle odds

Det leter vi til dels forgjeves etter i Enrique Mazzolas musikalske ledelse. Han arbeider mot alle odds. Men det kan ikke unnskylde at helheten klinger blodfattig og trang i skjæret, på en måte som understreker oppsetningens karakter av å ofre historien til fordel for en fiks idé.

MALTRAKTERT: Caire Rutter som Violetta sendes ut i ingenmannsland av Stein Winge, på Den Norske Opera som hadde premiere i går kveld.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media