Kamen mot tortur

26. juni er De forente nasjoners kampdag mot tortur. På denne dato i 1987 trådte FNs konvensjon mot tortur i kraft. Hvert år markeres dagen i solidaritet med både overlevende ofre og med etterlatte til dem som mistet livet som følge av overgrepene i torturkamrene. Solidariteten styrkes av at torturofrenes skjebner gjøres kjent, og av at de får oppreisning og tilbud om medisinsk og psykososial rehabilitering.

På dagen viser verden torturistene og deres oppdragsgivere at de ikke skal få fred. De påminnes om at det utrettelige arbeidet med dokumentasjon, avsløring og rettsforfølgelse av overgriperne vil fortsette og intensiveres. Dagen viser at vi andre bryr oss; den offentlige samvittigheten dør ikke.

Tortur kan aldri rettferdiggjøres. Tortur avler vold, og sprer seg som en smittsom sykdom fra land til land. Den gir varige mentale og fysiske virkninger på offeret, og brutaliserer torturisten. Tortur er i dag en langt mer utbredt praksis enn de fleste synes å være klar over. Flere enn 40 medlemsstater i FN praktiserer systematisk tortur, også i Europa. Langt flere stater gjør det sporadisk. I etterkrigstiden, frem til 1970-årene, var det en vanlig oppfatning at tortur var et fenomen som tilhørte den mørke middelalder, men som dessverre hadde fått en skremmende gjenkomst under nazismen. De siste årtier er denne oppfatning blitt fullstendig kullkastet gjennom tallrike veldokumenterte rapporter, ikke minst fra Amnesty International.

I den eldre generasjon er det fortsatt mennesker som kan berette hva de gjennomgikk i Gestapos fengsler og hvordan de i ettertid har måttet leve med disse smertefulle minner. Samtidig er det mange torturofre blant flyktningene som kommer til Norge. Blant ca 500 nye pasienter som er mottatt ved Psykososialt senter for flyktninger siden 1991 har 50 % vært utsatt for fysisk tortur i tillegg til mange andre påkjenninger. De som søker hjelp er toppen av et isfjell, for mange holder sine historier skjult. I en undersøkelse av 462 flyktninger bosatt i 20 norske kommuner i 1994- 95 var det 14,5 % som hadde opplevd fysisk tortur. Dersom man setter antallet av personer med flyktningebakgrunn i Norge til 40 000 betyr dette at det blant disse finnes ca. 6000 som har vært gjennom fysisk tortur. Omfanget av gjennomgått fysisk tortur er nok noe ulikt i de forskjellige flyktningegrupper.

Av og til blir helsepersonell som arbeider med psykiske lidelser for flyktninger spurt om informasjonen om gjennomgått tortur for å oppnå asyl eller andre fordeler. En slik spørsmålsstilling er å snu saken fullstendig på hodet. Å fortelle om gjennomgått tortur er angstfylt og skambelagt, og blir ofte underrapportert. Problemet i verden i dag er alle de skrik som forstummer i natten, alle de bønner som ikke blir hørt og alle de historier som ikke blir fortalt.

Torturister og tortursentra publiserer ikke statistikk over hva de driver med. Informasjonen frembringes i stedet av frivillige menneskerettighetsorganisasjoner verden over. Fremst i rekken, hva kvantitet og kvalitet angår, står Amnesty International. Kampen mot tortur tar aldri slutt for Amnesty International. Organisasjonen har i mer enn 25 år vært den viktigste drivkraften i den internasjonale kampen. Amnestys første store kampanje mot tortur i 1973 fokuserte på fordømmelsen av tortur, og beveget FN til å ta problemet på alvor. Organisasjonens andre store anti-torturkampanje i 1984- 85 vektla forebygging, og førte til at mekanismer for internasjonal overvåking av torturpraksis ble etablert, og at den medisinske profesjon i økende grad ble involvert i undersøkelser av tortur og i rehabilitering av ofre. Amnesty forbereder nå sin tredje anti-torturkampanje, i 2000. De to første kampanjene rettet seg mot tortur av politiske fanger, mens kampanjen til neste år i tillegg vil rette søkelyset på tortur av etniske minoriteter, flyktninger og innvandrere, sivile i konflikter, økonomisk marginaliserte grupper, kvinner og barn.

Mens total avskaffelse av tortur er målet, er muligheten for å kunne stille torturistene og oppdragsgiverne til ansvar ett blant flere virkemidler. Rettsforfølgelse av overgripere har fått fornyet interesse i kjølvannet av Pinochet-saken. Pinochet er tiltalt, men ennå ikke utlevert, for tortur og andre forbrytelser mot menneskeheten. Karadzic, Mladic, Milosevic og andre som er siktet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, er fortsatt på frifot. Kampen mot straffrihet går hånd i hånd med kampen mot tortur og andre grove overgrep. Det er grunnen til at straffrihet for torturister og deres oppdragsgivere er tema under årets markering av kampen mot tortur.

Hvorfor er det så viktig at aktørene bak overgrepene blir synlige, at deres handlinger blir vurdert etter moralske og juridiske prinsipper og at de blir møtt med offentlige sanksjoner? Første punkt er det fundamentale behov for å vite sannheten. Spørsmålet som det søkes svar på er hvilke aktører som gjorde hva med hvem der og da. Dersom disse ikke identifiseres tilsløres sannheten.

Dette er første ledd i kampen mot straffrihet. Neste ledd er straff av overgriperne og kompensasjon til ofrene. Sanksjoner som dette bidrar til at den moralske balanse kan gjenopprettes. Å bli utsatt for et overgrep er noe mer enn å bli påført en somatisk og psykisk belastning. Det er også en krenkelse i moralsk forstand, som har krav på en synlig oppreisning. Her kan knapt sunnhet skilles fra sannhet og rettferdighet.

Kampen mot straffrihet er av betydning for å forebygge nye overgrep.

Selv om straffens generalpreventive funksjon er noe omstridt, er det urimelig å tvile på at rettsforfølgelse, dom og straff skulle være uten betydning for å hindre gjentagelser av tortur, forsvinninger, massakrer og folkemord. På det nasjonale plan har det ofte ikke vært tilstrekkelig vilje og makt til å gjennomføre dette. Man har derfor erkjent at dette er en oppgave for det internasjonale samfunn. Opprettelsen av de internasjonal tribunaler for krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda, og vedtakelsen i Roma i 1998 av statuttene til den faste internasjonale straffedomstol, er uttrykk for dette. Et problem er imidlertid at disse ikke er gitt tilstrekkelig støtte og ressurser til å gripe og stille til doms de aktuelle forbrytere. Statenes ratifikasjon av statuttene til den nye, faste straffedomstolen går tregt.

Stormaktene vil nødig tillate at andre enn egne myndigheter får rett til å rettsforfølge og dømme landets borgere. Det er ennå meget langt frem til et vel fungerende internasjonalt rettssystem med overnasjonal myndighet. Dersom tribunalet for det tidligere Jugoslavia hadde ført saker mot flere av de store krigsforbryterne i Bosnia, så kunne dette kanskje ha vært en bremsemekanisme for grusomhetene i Kosovo.

Et rettsoppgjør - eller mangelen på sådant - er ikke bare en sak som angår ofre og overgripere. Det angår hele samfunnet og blir i ettertid en del av folkets kollektive historie. Denne står det ofte strid om fordi den også angår selvforståelsen til oss som lever i dag. Rettsoppgjøret i Norge etter Den annen verdenskrig er et eksempel på en sak mange ikke blir fort ferdig med. Sterke følelser settes fortsatt i sving når dette tema berøres. Dette oppgjøret var neppe preget av straffrihet - snarere det motsatte. Ettertidens historiske revisjonsforsøk har ofte gått i retning av at det rammet urettferdig og at det var urimelig hardt mot enkelte grupper - med krigsbarna og tyskerjentene som det fremste eksempel. Men få trekker i tvil at det var rettferdig at torturister og de store krigsforbrytere kom for retten ble dømt. Man kan bare ane hvordan mange i Norge som med rette ville ha reagert dersom de hadde sluppet unna uten påtale, dom og straff.