TEGNINGER: Kan tegninger bidra til å holde verdenssamfunnets øyne åpne?
TEGNINGER: Kan tegninger bidra til å holde verdenssamfunnets øyne åpne?Vis mer

Kamera ingen adgang

Så lenge øyenvitnene slipper unna er det umulig å stoppe dem fra å feste bildene til papiret.

Kommentar

Så lenge det har eksistert mennesker, har det vært tegnet. Enten det er dyr på hulevegger eller fantomtegninger av overgrepsmenn, har tegninger effektivt forsterket eller bevart inntrykk der ord ellers ikke strekker til - og kameraer ikke har adgang.

Seinest denne uka ble vi minnet om hvilken effekt tegningene kan ha, da en FN-kommisjon la fram den hittil grundigste rapporten om hvilke forhold svært mange av Nord-Koreas innbyggere lever under.

Rapporten inneholder skriftlige beskrivelser av tortur, seksualisert vold, forfølgelse og sult - samt sammenlikninger med Nazi-Tysklands skrekkmetoder. Den nærmere 400 sider lange rapporten går i detalj om systematiserte handlinger så grusomme at vi knapt kan forestille oss dem - inntil vi får se de åtte ledsagende tegningene fra den nordkoreanske avhopperen Kim Kwang-ils hånd. På tegningene har Kim gjenskapt egenopplevde torturscener med enkle, men svært effektive streker. Det er først her mange vil stoppe opp og ytre et lite «å faen».

På samme måte ble vitnebeskrivelsene til Shin Dong-hyuk ytterligere forsterket av tegninger i 2012-boka «Flukten fra Leir 14», samt animasjonssekvenser i dokumentaren «Camp 14: Total Control Zone» fra samme år. 31-åringen ble født i den beryktede nordkoreanske fangeleiren, og er så vidt man vet den eneste som har klart å flykte fra en slik «totalkontrollsone».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Intervjuene med ham er intense og smertefulle, av en slik grad at det lett danner seg bilder i hodet. Men selv disse falmer når det han forteller blir levendegjort på skjermen, animasjoner basert på hans skisser. Det er ikke alltid vår relativt trygge fantasi strekker til.

Nord-Koreas allmektige leder Kim Jong-un har som sine forfedre et stålgrep om landet. Det betyr også at ingen får filmet eller fotografert de sidene ved landet han blånekter for at i det hele tatt eksisterer. Men så lenge øyenvitner klarer å slippe unna, er det heldigvis umulig å stoppe dem fra å feste de bildene de har i sine hoder til papir, slik at alle kan se.

Der det med foto og film godt skal gjøres å blånekte, er det åpenbart vanskeligere å verifisere påstander som framkommer i tegnet form. Noe det nordkoreanske regimet også er nøye med å påpeke. Men stoler man på den som forteller eller skriver, kan man naturlig nok også tro på den som tegner. Dette har åpnet for en helt egen tegneseriesjanger, den journalistiske, der frontfigurer som Guy Delisle og Joe Sacco i tegneserieform har formidlet ellers udokumenterbare hendelser fra konfliktsoner som Nord-Korea, Burma, Gaza og Gorazde. Og snakker vi først om tegneserier, må vi heller ikke glemme veteranen Art Spiegelman: Med samlingen «Maus», basert på intervjuer med hans jødiske far, ga han oss minst like effektive bilder fra innsida av nazistenes konsentrasjonsleire som de vi fikk i filmen «Schindlers liste» - selv om alle menneskene var byttet ut med mus, katter og griser.

Men er egentlig tegningene nok til å åpne verdenssamfunnets øyne? Når selv ikke de sjokkerende bildene og videoene som i disse dager strømmer inn fra Syria og Den sentralafrikanske republikk klarer å fange folk flests oppmerksomhet, er det lov å spørre seg om hva som egentlig må til.