PIKANT: Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe spiller mot hverandre i spillefilmen «En affære», som handler om en elev og en lærer som innleder et seksuelt forhold. Video: SF studios Vis mer

Anmeldelse Film «En affære»

Kameraet dyrker kroppen til Tarjei Sandvik Moe

«En affære» er en anspent og uggen erotisk thriller, men noen av valgene er diskutable

«En affære»

4 1 6

Drama/thriller

Regi:

Henrik Martin Dahlsbakken

Skuespillere:

Andrea Bræin Hovig, Tarjei Sandvik Moe, Anneke von der Lippe, Carsten Bjørnlund

Premieredato:

5. oktober 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«En affære»

«Anspent og uggen erotisk thriller, men noen av valgene er diskutable»
Se alle anmeldelser

FILM: Først av alt: «En affære» er en film som virker hentet mer fra andre filmer enn fra det levde livet. Historien om det korte, destruktive forholdet mellom en lærer på videregående og eleven hennes, spilt av Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe, virker mer som et kapittel i sjangeren «erotisk thriller», som hadde sin storhetstid på åttitallet.

Iblant cheesy

Som filmer som «Body Heat» og «Farlig begjær» virker «En affære» som om den foregår i et glanset, halvvirkelig parallellunivers. Som sine filmatiske tanter og onkler bikker da også «En affære» iblant over i det cheesy. Kameraet dyrker utilslørt kroppen til Tarjei Sandvik Moe, sist sett i en spinklere versjon som Isak i «Skam», og iblant er det til å fnise av.

God Sandvik Moe

Men Sandvik Moe gjør en svært god innsats i en risikabel rolle som både kunne blitt for vulgær og for forstyrrende. Han spiller Markus, den uforutsigbare og pågående skoleeleven som er et merkbart fysisk nærvær i rommet og som umiddelbart legger en seksuell ladning i samtalene med Bræin Hovigs vikarlærer Anita. Skuespilleren holder klokelig igjen, både når han går inn for å være en selvsikker forfører og når han får det stadig mer ubekvemt ettersom forholdet vokser ham over hodet. Som tilskuer blir man stadig mer oppmerksom på at Markus er en gutt som kaster seg inn i situasjoner uten å ha oversikt over hvor de bærer hen. Til tross for at også han har sine strategiske og kjølige sider, kan han ikke forventes å ha samme kontroll som en godt voksen lærer — samtidig som han forblir én og samme person.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nesten kaninkoker

Andrea Bræin Hovig har en tøff jobb i en rolle blir stadig mer ubehagelig ettersom filmen går sin gang, og Anita gjør absolutt alt hun ikke skal gjøre. Det går ikke så langt at hun finne frem gryta og preparerer kaninene, men hun er på vei nedover den samme psykologisk-seksuelle gruvesjakten. Også Bræin Hovig finner en fin balanse, blir ikke for campy og tilbyr heller ikke for mye av et forsvar. Men manusforfatter og regissør Henrik Martin Dahlsbakken, norsk films energiske og selvlærte cowboy, går langt i å la manus understreke Anitas usikkerhet i møte med andre. Det blir vel mye «øh» og «eh» og stotring av intetsigenheter. Det er overdrevet.

Samtidig er det en kjerne her som han får tiskueren til å tro på. Anita føler seg utilstrekkelig i absolutt alle situasjoner, i forholdet til ektemannen, til de to voksne døtrene hans, og til kollegaene. Hun er som en spent streng, stadig med en unnskyldning på leppene. Filmen antyder at når det kommer noen inn fra høyre og får henne til å føle seg ikke bare god nok, men attråverdig, uimotståelig, er det et så stort vakuum i henne at hun styrter inn i det, mens den usynlige regningen blir stadig større før den omsider smelles i bordet. Ensomheten og besettelsen gjør henne narsissistisk, eller vekker en latent hensynsløshet til live.

Diskutabelt valg

Samtidig som de færreste heldigvis går så langt som Anita gjør, er det strengt tatt ikke helt uvanlig å trekkes mot noe forbudt, og merke at det er et eller annet i en selv som responderer så kraftig at en tråkker over grenser. Tabuisert tiltrekning er, som så ofte, en god motor for en thriller. I dette tilfellet tar Dahlsbakken et forhold som de aller fleste ville reagere sterkt på moralsk og gjør det til noe som publikum, som ser det hele gjennom Anitas blikk, også skal se på som erotisk. I alle fall et stykke på vei.

Det er et valg som er verd å diskutere. På den ene siden vil forbudte forhold, også de som er forbudte av gode grunner, fremstå som erotiske for de som oppsøker dem. Filmskapere og historiefortellere er i sin fulle rett til å utforske denne følelsen hos dem det gjelder. «American Beauty» er en av filmene som har gjort dette svært godt.

På den andre siden er det noe uggent over at historien om en autoritetsperson som utnytter en skoleelev fremstilles som så utilslørt sexy. Se bare på filmplakaten, der Bræin Hovig og Sandvik Moe ligger avkledde og omslynget og kikker forførerisk ut på publikum. Hvordan ville diskusjonen om filmen artet seg hvis det hadde vært en jente på Markus’ alder og en dobbelt så gammel mannlig lærer som var avbildet på denne måten?

Godkjent sjangerøvelse

Her er det igjen snakk om en balansegang, men her lykkes ikke Dahlsbakken helt. Han fremstår ikke som om han helt har tenkt gjennom rekkevidden av historien han forteller. Samtidig ville filmen hans også vært flatere om han hadde hatt et mer avklart forhold til tabuene han leker med.

Dahlsbakken virker heller ikke å ha et helt gjennomtenkt forhold til birollegalleriet sitt. Folk som Agnes Kittelsen og Mads Ousdal stikker såvidt innom uten at de egentlig har noe vesentlig her å gjøre, annet enn å befolke det glatte, velstående Snarøya der Anita føler seg så fremmed. Noen av scenene føles oppstilte og unaturlige, som orienteringsposter man må gjennom på vei mot neste ladede konfrontasjon.

Samtidig går man ut av kinosalen med en følelse av at «En affære», med sine små og større lugg, fungerer som nettopp erotisk thriller. Som skildring av rent, frustrert begjær er den overbevisende. Anspentheten er der fra første bilde og tiden kastes ikke bort. Som sjangerøvelse står den absolutt til godkjent. Men så er den altså også mye annet.