Kammergullalder

Sesongen for kammermusikkfestivaler nærmer seg slutten, i takt med den norske sommeren. Faktisk er de tre betydeligste av dem- i Risør, Stavanger og Oslo- allerede i ferd med å runde tiårsmerket, uten at det reises milepæler av den grunn.

Det burde det kanskje gjøres, om vi gjør opp status for hva de har oppnådd i et land der det var erklært som umulig å dra publikum til kammerkonserter. Men det var altså før Arve Tellefsen lanserte sitt storartede dementi, som han og de andre arrangørene har gjentatt år etter år nå, med publikum i kø.

Derfor spiller det ingen rolle at det ikke helt gnistrer av årets festival i Oslo, bortsett fra av Arve Tellefsen selv, som åpenbart er i storslag på fela si. Den slags er variasjoner rundt et nivå som ligger stødig og høyt.

  • Viktigere enn svingninger i enkeltprestasjoner fra konsert til konsert er karakterforvandlingen som i særlig grad festivalene i Stavanger og Risør står for- påfallende underbelyst i norsk kulturoffentlighet.

For der realiserer de den gamle drømmen fra Marlboro i USA på 50-tallet. Da besluttet musikere som Isaac Stern, Pablo Casals, Rudolf Serkin og flere andre av de største seg for å reservere et par sommeruker hvert år, for å få fri fra det akselererende turnélivet. Uansett andre planer møttes de for å spille med hverandre, i ro og mak og utelukkende styrt av lystprinsippet. Så kunne publikum få lov til å høre på, om de ikke forstyrret, materialisert i de legendariske små skiltene på plenene utenfor: «Caution: Musicians at Work!»

  • Slike festivaler finnes det nesten ingen igjen av i Europa og USA, i et stadig mer kommersielt eksponert klassisk musikkliv. Også kammermusikkfestivalene er blitt til konsertserier, der hver musiker og hvert ensemble kommer med sitt program, før de drar videre til nytt spillested neste dag.
  • Unntatt i Risør og Stavanger, der det internasjonale toppsjiktet i generasjonen av trettiåringer, som bekler konsertmesterpulter i Concertgebouw og liknende institusjoner, står i kø for å få være med på gamlemåten, innlosjert i periferien for å prøve ut nye erfaringer i samspillets kunst. Og der størrelser som Martha Argerich og Gidon Kremer, som ellers kan velge og vrake, også melder seg på til ukelange opphold.

Men hovedattraksjonen for de fleste av musikerne er anledningen til å spille med Truls Mørk og Leif Ove Andsnes.

  • I hvilken annen kunstart i Norge opplever vi en liknende gullalder?