Kammermusikk i stort format

Kan man si om klaverspill at det er kraftfullt og poetisk på samme tid, så er det en god formel for hvordan det låter når Leif Ove Andsnes tar tangentene fatt.

I går kveld skjedde det igjen, da han og Oslo-Filharmonien rykket inn i Universitetets aula, som en slags ekstrakonsert før de ordinære abonnementsutgavene i Oslo Konserthus i kveld og i morgen kveld.

Men før vi kom så langt, varmet Manfred Honeck og orkestret opp med Johan Svendsens «Karneval i Paris».

Det ble en sann svir. De akustiske perspektivforskyvningene gjorde sitt, der den spenstige orkesterklangen smalt i veggene og ga bakoversveis til alle kanter. Man får et mer direkte forhold til det rent fysiske ved musikkutøvelse under slike forhold. Men på en merkelig måte forsterket det vitaliteten i musikken, som hører til det beste noen nordmann har skrevet for symfoniorkester. Og den ble avlevert med mellomeuropeisk schwung, som klingende bevis på hva Manfred Honeck har å tilføre Oslo-Filharmonien i sin nye rolle som 1. gjestedirigent.

Intuitivt

Aulaens intimitet la også grunnen for orkestrets og Andsnes' eksepsjonelle framføring av Schumanns klaverkonsert. Uten nølen grep musikerne sjansen og slo den opp som kammermusikk i stort format, i gjensidig tillit til at den intuitive kommunikasjonen mellom solist og orkester ville bære. Det er balansekunst med stor fallhøyde, må man kunne si, og resultatet var til tider svimlende, der musikalske poenger ble utvekslet med perfekt timing og uten sikkerhetsnett.

Og over og rundt det hele bølget Andsnes' klaverparti, med hele veven av akkompagnementsfigurer som et orkesterparti for seg, enten han nå akkompagnerte sine egne soli eller gikk i clinch med en cello eller en obo. Slik som dette er det bare stor musikk som bruser.