Kammermusikk i vestlandslys

STAVANGER (Dagbladet): Værgudene hadde dratt solgardinene for og skrudd temperaturen et par grader ned, liksom for å hjelpe arrangørene med å dra ferienytende rogalendinger inn fra sommerparadiset langs fjordarmene som på alle kanter omgir denne niende internasjonale kammermusikkfestivalen.

For øvrig var aktiviteten i den lille, men effektive festivaladministrasjonen på topp under nedtellingen fredag til åpningskonsert mot solefall, som badet byen og omgivelsene i det særegne sommerlyset forbeholdt kyststriper som vender mot havet i vest.

Stavanger domkirke er under restaurering, noe som i år har tvunget konsertarrangørene over i St. Petri, lenger opp i byen. Der vokter Thorvaldsens gigantiske Jesus over et kirkerom som mest av alt minner om et forvokst bedehus. Aksen mellom Utstein kloster i havgapet og Domkirken i Vågen, to av av de vakreste norske middelalderfasadene som ellers rammer inn festivalen, er med andre ord brutt.

Bortsett fra dette er rammen perfekt og står til programmet, som er bemerkelsesverdig. Blant de tre førende kammerfestivalene våre, som er betydelige ut fra enhver målestokk, har nok Risør den luneste og mest intime atmosfæren og Oslo det største mediefokuset, som hovedstadsarrangement. Men jeg tror ikke det kan være noen tvil om at Stavanger-festivalen står for den mest ambisiøse satsingen og de sterkeste navnene, der de lykkes med å bringe sammen etablert mesterskap og nytt talent på bratt opptur.

Også blant samtidskomponistene.

Festivalkomponist

Det var for eksempel her at Witold Lutoslawski fikk sin første store presentasjon på norsk grunn for noen år siden. I år er finske Magnus Lindberg i fokus som festivalkomponist, en av tidas mest interessante komponister. Men de briljante visittkortene fra åpningskonsertene ser knapt ut til å bli innfridd fram mot neste helg, som er et slags Lindberg-tyngdepunkt. Til det er innslaget av verker for større besetninger, Lindbergs hjemmebane, for beskjedent.

Nytt talent

Utøversiden er til gjengjeld løfterik. Fiolinisten Leila Josefowicz er for eksempel her for andre år på rad, og viste fredag at hun er i stand til å parere all oppmerksomheten rundt rollen som den klassiske musikkens nye cover-girl . Og lørdag kveld spilte festivalens «huskvartett», Borromeo-kvartetten, sommersøvnigheten ut av publikum, i noe av det mest fantastiske kvartett-spill jeg har hørt. Det gjorde de sammen med pianisten Lilya Zilberstein, i Sjostakovitsjs «Klaverkvintett op. 57».

Toppsjiktet

Zilberstein er for øvrig en av pianisttriumviratet som i seg selv gjør denne festivalen en reise verd. Stephen Kovacevich (tidligere Bishop-Kovacevich) er den andre, og åpnet hele festivalen med en utsøkt Mozart, sammen med Alex Kerr på fiolin. Han er her mesteparten av festivalen, der en formidabel Beethoven-økt mot midten av uka vekker store forventninger.

Ventet har også alle gjort på den siste av de tre, Marta Argerich i egen person. Uvissheten om mulige avlysninger er borte. Hun landet nemlig på Sola i går, og starter sitt fem dagers løp mot midnatt i kveld, i samspill med Truls Mørk og Arve Tellefsen.

Dét skal dere får høre mer om.