Kammerspill på åpent hav

«Kon-Tiki» er et glossy, havblått og ganske intenst guttedrama med skumle haier og smittsom eventyrlyst.

HAISOMMER: Torstein (Jakob Oftebro) og Knut (Tobias Santelman) settes på prøve i «Kon-Tiki». (Foto: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Distribusjon AS)
HAISOMMER: Torstein (Jakob Oftebro) og Knut (Tobias Santelman) settes på prøve i «Kon-Tiki». (Foto: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Distribusjon AS) Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Ingen trodde at Titanic skulle synke, men «alle» mente at Kon-Tiki ville forsvinne i Stillehavet før de blonde gutta fra nord nådde halvveis til Polynesia. Thor Heyerdahl mente noe annet og resten er historie, skrevet og filmet av eventyreren selv: Boka om ekspedisjonen er solgt i 50 millioner eksemplarer på 70 språk og filmen vant Oscar for beste dokumentarfilm i 1951.

De fleste av oss er ikke like nysgjerrig som Thor Heyerdahl på om Polynesias første innbyggere kom seilende fra Peru eller Asia. Det vi bryr oss om, er gutta på tur. I dag er dokumentarserier om ekspedisjoner blitt storindustri og hvis du legger ut på zappetur gjennom TV-kanalene, vil du alltid finne noen som er ute og oppdager seg selv (kloden er stort sett ferdigoppdaget).

Storslagen I 1947 var situasjonen en annen. Etterkrigs-Norge var preget av rasjonering og nordmenn på vågale eventyr i fjerne farvann ble fulgt med stor interesse. Publikum var storfornøyd med den norske arkeologen og hans mannskap. Spørsmålet er om 2012-versjonen av «Kon-Tiki» tilfredsstiller dagens publikum.

Starten er fin og setter den storslagne tonen. Heyerdahl presenteres som en stabeis der han dresskledd farter rundt i New York på jakt etter økonomisk støtte. Her møter han Herman Watsinger (Anders Baasmo Christiansen), mens resten av mannskapet dukker opp i Peru. Etter en drøy halvtime tar regissørparet Joachim Rønning og Espen Sandberg oss med ut på åpent hav. Her blir det drama, mye av det mer dramatisk enn i Heyerdahls egen film, som det ikke er noen fordel å ha friskt i minne.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer