Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kamp for ferdsel i strandsonen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STORTINGET BEHANDLET

i fjor vår friluftsmeldingen og ba da regjeringen komme tilbake med forslag om hvordan allmennhetens rett til ferdsel i strandsonen kan styrkes. Dette vil miljøvernministeren følge opp.

Blir strandsonen bygget ned og stengt for allmennheten svikter vi vårt mål om en bærekraftig utvikling. Begrepet «bærekraftig utvikling» betyr at vår generasjon ikke ødelegger muligheten for egen og fremtidige generasjoners mulighet for tilgang til naturen. Strandsonen er en felles ressurs for befolkningen. I møtet mellom vann og landskap finner mange av oss den beste rekreasjon, og en mulighet til å oppleve natur med et mangfold av arter.

Debatten om strandsonen kan lett låse seg i følelser og symboler med det resultat at friluftsfolket og hytteeierne går i hver sin skyttergrav. Det er en sørgelig kjensgjerning at både lovlige og ulovlige byggetiltak i strandsonen og annen privatisering fortrenger allmennhetens rett på en uakseptabel måte. Her har Stortinget, kommunene og politiet ulike utfordringer.

ALLMENNHETENS RETT

til ferdsel i strandsonen er i dag regulert av en bestemmelse i friluftsloven avhengig av om strandeiendommen er å betrakte som utmark eller innmark. En har rett til ferdsel dersom strandsonen er utmark. Loven skiller ikke på om strandeiendommen er bebodd. Er strandkanten først innmark har allmennheten fortsatt ikke lov til å gå langs vannkanten på en hytteeiendom selv om det er høst, og hytta er stengt for sesongen.

Begrepet «utmark», hentet fra landbruksspråket, egner seg dårlig på knatter, strender og gressplener i strandsonen. Både folk som vil gå i strandsonen og de som eier strandeiendommer vil ha problem med å forstå om det er utmark eller innmark, hvor ferdsel kan nektes i det siste tilfellet. Riktignok nevner loven en rekke områdetyper som skal regnes som innmark, f. eks. «hustomt». Men ut over det gir ikke loven noen særlig nærmere veiledning.

HØYESTERETT HAR

i den såkalte Sandefjordsaken fra 1998 gitt noen retningslinjer om hvordan begrepet «hustomt» skal forstås: En fritidseiendom i Sandefjord hadde en 65 meters strandsone, hvor hytta lå 65 meter fra vannet. Hytta ble å regne som utmark. Høyesterett sier her at uttrykket «hustomt» begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset. Og hva betyr nå «en privat sone rundt et bolighus»?

De fleste vil ha en kjerne av felles oppfatning hva dette innebærer. Men hvor går grensen? Folk flest skal ikke behøve å bli jurister eller måtte lese høyesterettsdommer for å beregne sine rettigheter og plikter.

I deler av landet er det et voldsomt press mot strandsonen. Særlig langs Oslofjorden og Sørlandskysten er det en voldsom fortetting med hytter. Mellom mange eiendommer er det satt opp gjerder ned til vannkanten. Mange hytteeiere anlegger utegriller, gressplener, plattinger, flaggstenger, flere brygger, osv. For egen trivsel, men også for å holde allmennheten unna. Slik påvirkning skal egentlig ikke uten videre føre til at området blir innmark, men ønsket virkning inntrer likevel: Allmennheten holder seg unna. Jeg er ikke sikker på om konflikten alltid er så stor konflikt mellom grunneiere og allmennhetens meninger om dette. Venstre ønsker seg en friluftslov som gir bedre og tydeligere rettigheter for både grunneiere og allmennhet.

EN LØSNING KAN

være å lovfeste at allmennheten har rett til ferdsel i strandsonen, der ferdselen ikke skaper unødige sjenanse for de som bruker eiendommen. Folk flest har tilstrekkelig vett til å holde seg unna en privat strand hvor hele familien ligger og soler seg.

Arbeiderpartiets forslag om en fri sone på 25 meter for allmennheten vil lett skape unødige konflikter. Deres forslag kan også oppfattes som ekspropriasjon uten erstatning. Fordelen med Venstres løsning er at en vil få allmennhetens rett til fri ferdsel som et gjennomgående prinsipp, uten at det gjøres for store inngrep i den private eiendomsrett. Ordningen er fleksibel og bygger et kompromiss mellom retten til å oppleve natur, og respekt for andres privatliv. Alle må utvise sunn folkeskikk, også de som går langs strandkanten. Venstre har som et sosialliberalt parti lang tradisjon i å finne akseptable mellomløsninger.

MEN EN SLIK

ferdselsrett er ikke tilstrekkelig. Strandsonen er både ettertraktet område for bygging og ferdsel. Det er imidlertid forbudt etter plan- og bygningsloven å bygge eller lage anlegg i et belte på 100 meter i strandsonen. I mange kommuner er dispensasjon fra forbudet mot bygging i 100-metersbeltet blitt mer en hovedregel enn et unntak. Dette kan ikke fortsette. Fylkesmannen må styrke sin kontroll av kommunene og stramme inn dispensasjonene.

Kommunene bør være mer aktive for å finne og skape lokale løsninger som både tar hensyn til allmennhetens og grunneiers interesser. I mange områder stopper en merket kyststi eller ferdselsvei i friluftsområder ved et privat gjerde. Kanskje kommunen bør vurdere om en eier av en hytte i 100-meters beltet kan få bygge på hytta, mot at kommunen kan forlenge stien over eiendommen? Skal det gis en dispensasjon, går Venstre inn for at allmennheten må få noe igjen.

I TILLEGG TIL

de lovlige inngrep i naturen utgjør de ulovlige inngrep en stor merbelastning. Kommunene må håndheve brudd på plan- og bygningsloven og friluftsloven. Dette er ulovlige inngrep i naturen og dermed miljøkriminalitet. Flere grunneiere spekulerer på at de i stedet for tillatelse får tilgivelse for ulovlige brygger, utvidelser av hytter, sjøboder innredet som hytter, gjerder og andre stengsler.

Vi kan ikke akseptere at ofte ressurssterke hytteeiere tar seg ulovlig til rette til fortrengsel for allmennheten. Ved slike ulovligheter bemektiger grunneieren seg en verdiøkning som han ikke har rett til, på bekostning av fellesskapet.

Jeg er glad for at justisminister Odd Einar Dørum i siste statsbudsjett ga et klart styringssignal til politiet om å prioritere også slik miljøkriminalitet. Samt sørge for et godt samarbeid mellom kommunene og det lokale politi i håndhevelsen av friluftsloven og plan- og bygningsloven i strandsonen.

MANGE GANGER

kvier en kommune seg for å gå til endringssak eller straffesak, ofte ut fra mangel på juridisk kompetanse. Når forretningsadvokatene fra Oslo dukker opp, vil mange kommuner ikke ha evne og kraft til å stå imot. Kanskje flere av kommunene langs den utsatte kystsonen bør engasjere et felles advokatkontor til å ta disse sakene?

Likhet og respekt for loven må også gjelde i strandsonen. Og kommunene må være villig til å ta i bruk virkemidlene som både friluftsloven og plan- og bygningsloven gir. Kommunene har hjemmel til å få ulovlige gjerder og stengsler fjernet. Og ulovlige bygninger kan bli revet. Selv om straffesaken er foreldet kan kommunen - så fremt den i realiteten ikke har godtatt byggverket - reise endringssak. Og det er ingen foreldelsesfrist for den type saker. Området kan tilbakeføres i sin opprinnelige form med fjerning av den ulovlige brygga, veien eller sjøhuset.

Noe må nå skje. Vi må finne en løsning på allmennhetens rett til å oppleve en unik natur. Venstre kan ikke akseptere en fortsatt uthuling av allmennhetens rett til ferdsel i strandsonen.