Kamp for kids

«Karate Kid» vil trolig begeistre både tidens tiåringer og barndomsfetisjistene som er foreldrene deres.

||| ANMELDELSE: Gjennom nesten hele «Karate Kid» står det en bil inne i huset til vaktmesteren og kung fu-mentoren Mr Han (Jackie Chan). Han sveiser litt på bilen nå og da, gnukker på den med en klut. Publikum bare venter på ordene «wax on, wax off». Men de kommer aldri.

Etter boka
Bilens ertende nærvær er et av mange små pek til klassikeren fra 1984, og en høvelig homage fra regissør Harald Zwart til arkefortellingen han skylder så mye.

Hans egen «Karate Kid» følger fortellingen fra den opprinnelige filmen som en blyant følger de nummererte punktene i en barnebok: Utilpass tenåring flytter med moren sin til en fremmed by, får lange blikk fra lokal skjønnhet og påfølgende smertefull oppmerksomhet fra stedets slampegjeng. Tilsynelatende unnselig orientaler griper inn og gjennom hard kampsporttrening og mumlet kvasivisdom leder han utilpass tenåring frem mot den store turneringen.

Uferdig
Stedet er ikke California denne gang, men Beijing, der moren til Dre (Jaden Smith) har fått ny jobb og der den først tvilende tolvåringen ferdes rundt i et pittoresk postkortlandskap og lærer liksominnsikter som «Når du bare ser med øynene, blir du lett å lure».

Smith junior er en uferdig skuespiller. Men han har noe av superstjernepappa Wills cocky karisma, og en fin, spretten tone med motspiller Chan. Chan, som kan være i overkant tøysete, leverer her lydhørt underspill i rollen som den lute og lakoniske Mr Han. Det gir skikkelsen den riktige gravitas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overskudd
«Karate Kid» viser at Zwart har funnet sin sjanger. De hvirvlende, velkoreograferte kung fu-scenene kan gi noen hver lyst til å hvirvle med, skjønt foreldre som blir nappet i ermet på vei ut av kinosalen av nyfrelste nurk som vil lære Dres saltospark, kanskje bør være obs på at det første sparket i filmen i heldigste fall trolig ville ført til kraniebrudd i det virkelige liv.

Med en balansert blanding av sentimentalitet og streetsmartness finner Zwart magi i de majestetiske omgivelsene og noe ømt og tandert i tenåringsromansen mellom Dre og den fiolinspillende Meijing (Wenwen Han), som folder seg forsiktig ut i et mørkt, forlatt skoleteater.

For lang
Men en film som legger beslag på nær to og en halv time av livet ditt, skal ha grusomt gode grunner til det. Det har ikke «Karate Kid». Filmen gir inn poengene med spisepinner og er underlig seig i begynnelsen. Her kunne Zwart trengt den samme disiplinen hans egne wunderkinder legger for dagen.

Men «Karate Kid» strutter av glede og overskudd og vil trolig klare å begeistre både tidens teknologiblaserte tiåringer og foreldrene deres, de nostalgiske bardomsfetisjistene i Generasjon X, og styrke dem i den blinde troen på at alt som er vakkert i denne verden ble til i 1984.