Kamp for kunnskap

I høst har vi opplevd at rektorvalgkampen ved Universitetet i Oslo til dels er blitt utkjempet utenfor universitetets hellige område. Jeg har følt meg hensatt til de politiske 70-åra. Plutselig greide universitetet igjen å formidle at det foregår viktige ting for samfunnet der unge studenter møter det ypperste av vitenskap. Kandidatene har mobilisert gjennom avisspaltene og i etermediene, og mandag kveld satt vi benket rundt radioen hjemme hos oss for å få med resultatet av valget. Det var rett og slett spennende.

  • All denne oppmerksomheten har også gjort offentligheten og det politiske etablissement oppmerksom på at det hersker frustrasjon og usikkerhet innenfor den akademiske republikk. Jeg er så visst ikke i stand til å vurdere kandidatene i forhold til den oppgaven de ønsket å påta seg. Men når Kaare Norum, professor i ernæringsvitenskap, nå overtar etter Lucy Smith, har han i alle fall den fordelen framfor sine fire utfordrere og sin forgjenger at han har vist evne til å synes i det moderne mediesamfunn.
  • Og det er nødvendig i en tid da kampen om statens penger nettopp pågår i trekanten Regjeringsbygget, Akersgata og Stortinget. Kaare Norum er en folkekjær figur fra fjernsynskjøkkenet, med spesiale innen grovt brød og kvaster med grønt. Det blir noe å slå i bordet med utad og innad. Som rektor skal han jo både skaffe mer penger til universitetet og fordele dem blant sine kolleger på en måte som samsvarer med parolene fra valgkampen om å prioritere forskning og undervisning framfor byråkrati. Men om han har medieerfaring, bør han nok også unngå å skape det inntrykk av universitetet at det er en vanlig studiering.
  • Universitetet har de siste år lidd under at det ble en lagringsplass for arbeidsledig ungdom i begynnelsen av 1990-åra. Universitetet klarte den oppgaven med glans. Men jeg synes mye av den kritikken universitetet har framført mot politikerne under høstens debatt om forskning og høyere utdanning, er relevant og berettiget. Vi hører rett nok stadig at universitetet er et elfenbeinstårn som forskere og lærere ikke beveger seg utenfor annet enn for å syte. Det er galt. Det er få steder det skjer så mye spennende og nyttig for menneskene som der. Dette har populisatoren Kaare Norum gode forutsetninger for å formidle. Gjør han det, kan han også greie å presse mer ut av statskassa.