Kamp mot fattigdom

I en artikkel i The Independent skrev statsminister Tony Blair: «Hvis vi ikke klarer å heve levestandarden for de fattigste, har vi mislyktes som regjering.» Han sa det samme da han la fram planene om en egen aksjonsgruppe innenfor regjeringen. Den kalles The Social Exclusion Unit (Gruppa for dem som er utestengt fra samfunnet).

Det gode ved denne nye gruppa, som skal være plassert på statsministerens kontor, er at den går på tvers av departementene og er direkte underlagt Tony Blair.

Statsministeren sa at de forholdene som skal rettes opp først er skulkingen på skolene, de hjemløse og forholdene i de kommunale boligområdene (de såkalte council estates).

Blair vil ha elevene tilbake til skolene, han vil ha arbeidsløs ungdom ut i arbeidslivet og han vil ha slutt på kriminaliteten, narkomisbruket, barneprostitusjonen og de oppløste familiene i slummen.

Samtidig som Labour tok dette initiativet, leste jeg en ny bok om det skjulte Storbritannia. Den kalles «Dark Heart» (Chatto & Windus), og er skrevet av frilanseren Nick Davies, som har skrevet flere serier for The Guardian og laget programmer for Granada fjernsynsselskap.

Det er en rystende bok hvor han intervjuer barneprostituerte i Nottingham og London, og skildrer utviklingen av kriminalitet i Hyde Park-området i Leeds. Dette var en mønsterdrabantby, som har forfalt og hvor kriminelle gjenger av barn og ungdom nå gjør det farlig for vanlige mennesker å gå i gatene, enten det er på dagtid eller om kvelden.

Fattigdommen i Storbritannia er noe turister, som kommer på handleturer til Newcastle eller London, er skånet for. De går ikke inn i gettoer som Brixton, Notting Hill eller Peckham i London. Men fattigdommen er et stort og skjult problem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nick Davies hevder at det er 13,5 millioner fattige, det er folk som lever på mindre enn to tredjedeler av minstelønnen. Det er altså tre ganger så mange som antall innbyggere i Norge.

Det fins 2000 kommunale boligområder som er herjet av fattigdom og kriminalitet, ifølge en undersøkelse foretatt av London School of Economics. I disse områdene har 60 prosent ikke noe arbeid, en tredjedel er eneforsørgere og halvparten av de som bor der er under 25 år.

Nick Davies har bodd i slike områder i månedsvis og kommet tett innpå de fattige. Han blir kjent med guttene Jamie og Luke som er 12- 13 år gamle. De skulker skolen, de holder til utenfor toalettet i sentrum av Nottingham, hvor de tjener penger på å være prostituerte for pedofile menn.

I denne byen er det også mange unge jenter som stikker av fra familiene eller fra barnehjemmene og blir prostituerte i 11- 12-årsalderen. «De blir sniffere eller stoffmisbrukere, de trenger penger og har ingen familie som bryr seg om dem. De lever i en verden av kaos og vold, en verden som pumper ut skadeskutte barn,» skriver Davies.

Fra byer som Nottingham og Leeds er det lett å rekruttere barn til horehusene i større byer som Manchester, Birmingham og London. Mange barn blir tidlig avhengige av narkotika og derfor lette å få kontroll over for halliker og lokal «mafia».

I Hyde Park-området i Leeds bodde Jean Ashford. Hun har voksne barn og kom hit da det var et mønsterområde. Gradvis har det forfalt, ikke minst da arbeidsløsheten slo til under de konservative på 1980-tallet. Arbeidsløsheten førte til frustrasjon, brutte ekteskap, stress og kriminalitet.

Ashford så at sønnen til en nabo ble slått ned og drept. Hun anmeldte saken og kjente gjerningsmennene. Hun våget å vitne mot de kriminelle tenåringene. Så begynte naboer og foreldrene til gjerningsmennene å forfølge henne. Hun fikk brennende kluter inn gjennom brevsprekken i huset, hun ble forfulgt i gatene. De truet barnaø og barnebarna hennes og de klarte å jage henne ut av Hyde Park-området.

Fattigdom dreper, det viser en rekke britiske undersøkelser som Nick Davies siterer i boka om det skjulte Storbritannia. En rapport i 1991 hevdet at hvis de fattige hadde vært like sunne som de rike, så ville 42000 menneskeliv blitt spart hvert år. Det tilsvarer at et fly med 115 passasjerer styrter hver dag et helt år.

Fattigdommen dreper imidlertid på en diskré måte, den oppfører seg ikke som diktatorer i Den tredje verden som lar de døde bli skutt eller bombet og som lar dem ligge langs landeveiene. Fattigdommen ødelegger den mentale helsen og påfører ofrene stress og depresjoner, som igjen fører til sykdom eller selvmord. Fattigdom ødelegger husene, som forfaller og slipper inn fuktighet og trekk og gir mange revmatisme og andre sykdommer.

De privatiserte elektrisitetsverkene installerer automater som kutter ut strømmen når de fattige ikke kan betale. Folk må ha stearinlys og dette fører til branner.

Fattige barn omkommer fem ganger oftere i branner enn de rike. De fattige kjører billige og små biler som er farligere i kollisjoner enn store, dyre biler, som de ikke har råd til.

Leger har funnet at fattige barn er i gjennomsnitt 13 centimeter kortere enn rike barn, noe som skyldes dårlig kosthold. I 1995 innrømmet helsedepartementet at de som er født i sosialklasse fem (kroppsarbeidere) dør sju år tidligere enn de rikeste, som er i sosialklasse én. I april 1995 skrev British Medical Journal at hvis en kjemisk fabrikk hadde skapt så mye sykdom som fattigdommen gjør i Storbritannia, ville den ha blitt stengt øyeblikkelig.

Man nå lover Tony Blair å løse disse problemene. «Ikke på én dag, det kan ta måneder eller år,» sa han, som et forbehold. Hvilken sjanse har han og hans regjering til å avskaffe fattigdommen? Det vil bli vanskelig fordi det bare er én ting som kan løse problemet, nemlig full beskjeftigelse. Han må skaffe jobber, han kan ikke subsidiere seg ut av problemene. Margaret Thatcher lot den britiske industrien gå nedenom og hjem. Heldigvis kom det utlendinger inn og startet en del bedrifter. Japanerne åpnet bilfabrikker og elektroniske fabrikker, og noen norske tok skipsverft, olje- og gassindustri, men dette var ikke nok til å få slutt på arbeidsløsheten.

Labours første mål er å få 250000 unge arbeidsløse tilbake som lærlinger, på kurser og inn i subsidierte jobber. Det er bra, men spørsmålet er om de får fortsette i jobbene når subsidiene er brukt opp.

Et annet prioritert område er å få alle de skulkende barna tilbake på skole. De skal få klubber på skolene, slik at barna kan være der til mor og far kommer hjem fra jobb. I teorien et utmerket tiltak, men det krever en stor satsing økonomisk. Regjeringen tar 200 millioner fra lottopengene for å bygge slike klubber, mange tviler på om det er nok.

Innenriksminister Jack Straw tar i bruk et meget konservativt virkemiddel. Han vil ha portforbud for barna og straff for foreldre som ikke passer barna. I fattige gettoer vil det ikke virke i det hele tatt å straffe foreldrene, som ofte er alkoholiserte eller syke.

Regjeringen prioriterer også å få bort uteliggerne og få de hjemløse, som i dag bor i pensjonater, inn i kommunale boliger, men dette vil også koste penger og kommunene hevder at de ikke er i stand til å finansiere slike planer.

Samtidig som Labour legger fram sin plan for å avskaffe fattigdommen, gjør finansminister Gordon Brown sitt ytterste til å forverre forholdene for de fattigste.

En stor del av Labours underhusmedlemmer har protestert, til ingen nytte. Brown har nemlig foreslått å redusere støtten til eneforsørgerne, som har lite fra før. Reduksjonen skal oppmuntre, eller tvinge, enslige mødre til å søke seg tilbake til arbeidslivet. Planen har i stedet ført til opprør i Labour og harmonerer dårlig med Blairs løfte om å skape større likhet i samfunnet.

Labour har overtatt etter 18 års konservativt styre og har valgt å beholde hovedlinjene i deres økonomiske politikk. Det betyr at offentlige utgifter skal holdes nede, at inntektsskatten skal være liten og at inflasjonen skal holdes så lav som mulig. En slik politikk vil ikke skape fullbeskjeftigelse, i stedet vil man beholde fattigdommen i de 2000 fattige og nedslitte boligområdene, som godt kan kalles gettoer.

Labour ønsker mindre kriminalitet, tryggere byer og landsbyer og større likhet. Før valget erklærte Tony Blair: «Jeg tror på større likhet. Hvis ikke regjeringen klarer å heve levestandarden for de fattigste, har den mislykkes.»

Men den økonomiske politikken Labour har valgt, kan ikke avskaffe fattigdommen.