Kamp mot kniven

KJØNNSLEMLESTELSE: En ny rapport viser at tre millioner jentebarn årlig blir utsatt for overgrepet.

DET INTERNASJONALE samfunn har i flere tiår jobbet mot kjønnslemlestelse, men fortsatt blir rundt tre millioner jentebarn årlig utsatt for overgrepet. Inngrepene utføres på yngre og yngre jenter, og helsepersonell er mer involvert nå enn før. Hvis regjeringen mener alvor med kvinneperspektivet i utviklingspolitikken, er det helt nødvendig å sette av større ressurser til arbeidet med vold mot jenter.En av tre jenter får problemer etter inngrepet, og mange dør. Kjønnslemlestelse er et grovt overgrep på jenters rett til å bli beskyttet mot fysisk, seksuell og psykisk vold, og et alvorlig uttrykk for jentebarns sårbare stilling overfor kjønnsbasert vold. Årlig utsettes flere enn to millioner jentebarn for fjerning av klitoris eller hele ytre vagina. I flere land praktiserer man også påfølgende gjensying til kun et fyrstikkhode, der urin og menstruasjonsblod vanskelig slipper igjennom. Dette gjøres som regel under primitive, uhygieniske forhold og uten bedøvelse. Praksisen har ingen medisinsk begrunnelse, tvert imot så skader den jentebarn for livet, både fysisk og psykisk.

- JEG HAR MISTET min datter. Hun er traumatisert, og har aldri blitt seg selv igjen etter inngrepet. Nå er hun trist hele tiden, og gjør det dårlig på skolen, sa moren til en 12 år gammel jente i Burkina Faso da Plans representant møtte henne sist november. Jenta ble kjønnslemlestet mot foreldrenes vilje av besteforeldrene for tre år siden. I dag anklager hun foreldrene for å ha ødelagte livet hennes, siden det var dem som sendte henne på ferie til landsbyen alene. De fleste som praktiserer kjønnslemlestelse bor i et belte som strekker seg fra øst til vest over det afrikanske kontinentet. En fellesnevner for årsaken til lemlestelsen er kontroll av kvinnens seksualitet, noe som ofte begrunnes med at religionen eller tradisjonen krever det. Praksisen følger etnisitet, og jentene selv definerer ofte kjønnslemlestelse som et middel for å bli «rene» og ærbare. Det motsatte er tilfelle om de ikke kjønnslemlestes, og da vil heller ingen gifte seg med dem, er oppfatningen.

I DE FLESTE afrikanske land har man i et par tiår hatt kampanjer mot kjønnslemlestelse, og de har bidratt til at et tidligere tabuområde nå kan snakkes om. Kampanjefokus har vært på helsegevinsten ved å slutte med praksisen, men de fysiske resultatene uteblir. Fortsatt kjønnslemlestes 99 prosent av jentene i Guinea og 80 prosent i Etiopia. Nylig publiserte Plan i Vest-Afrika en rapport som viser at helsegevinstene ved å slutte med kjønnslemlestelse nedprioriteres, når risikoen er større for at jentene blir utstøtt og aldri gift. Vi ser altså at de religiøse og tradisjonelle argumentene prioriteres høyere enn helseargumenter.- Vi er høyt ansett av andre etter at vi er omskåret, fordi vi er verd mer respekt enn ikke-omskårede jenter, sa en ung jente fra Guinea-Bissau til Plan i forbindelse med vår undersøkelse i landet.For noen jenter er det så viktig «å være lik de andre» at det får fatale konsekvenser. I Kenya i fjor døde 15-åringen Pamela etter å ha omskåret seg selv. På tross av morens forbud mot omskjæring, orket hun ikke lenger ertingen fra venninnene om at hun var «uren».

VI KAN IKKE AKSEPTERE at en jentes og kvinnes ære ligger i om hun er kjønnslemlestet eller ikke. Barn har rett til beskyttelse mot denne volden. Barnekonvensjonens artikkel 24 pålegger stater å treffe tiltak som avskaffer helsefarlige tradisjoner. På tross av lovforbud og andre tiltak i land som Senegal, Burkina Faso og Sudan er ikke nedgangen på det meste mer enn seks prosent, og ofte er det ingen reduksjon overhodet. En årsak er mangel på langsiktig og strategisk satsing. Kampen mot kjønnslemlestelse er ikke øverst på agendaen; verken når det gjelder økonomi eller bemanning. Utviklingen er derimot slik at jentene kjønnslemlestes tidligere enn før. Det skjer oftere privat, og ikke som en del av et overgangsritual. I Mali omskjæres nå ti dager gamle babyer. Flere og flere inngrep utføres også i medisinske miljøer, eller ved at helsepersonell for eksempel forsyner utøverne med smertestillende.

HOLDNINGSENDRING er vanskelig. Men det lar seg gjøre: det tok for eksempel bare litt over ti år fra det var nasjonalt fokus på skadene ved fotbinding i Kina, til det var avviklet. Veien dit bestod av erklæringer der hele landsbyer tok avstand fra praksisen. Enkeltindivider risikerte dermed ikke å bli utstøtt. I Senegal har landsbyer operert på samme måte når det gjelder kjønnslemlestelse. De siste ti årene har 1800 landsbyer tatt offentlig avstand fra praksisen. Gjennom et utdanningsprogram til organisasjonen Tostan, har befolkningen fått ferdigheter og informasjon om hvordan selv definere og nærme seg sine egne mål. Alle parter involveres; høvdinger, imamer, barn, kvinner og menn. Man jobber helhetlig, velger verktøy selv, men målet er å få hele landsbyen til å underskrive en erklæring der de tar avstand til omskjæring. Slik utstøtes ingen, og jentene bevarer æren. Nå er utfordringen å støtte det arbeidet som gjøres ute. Hvis ikke Norge bidrar til det, fortsetter vi også å importere praksisen hit til landet. De neste tre årene er det over bistandsbudsjettet bevilget flere millioner kroner til innsats mot kjønnslemlestelse i Etiopia, noe som forhåpentligvis vil ha en god effekt lokalt. Men Norge har også et klart ansvar for å få kampen mot kjønnslemlestelse og kjønnsbasert vold høyere opp på den internasjonale dagsorden. Vi bør gå foran gjennom å foreta en klar styrking av egen satsing på feltet.