Kamp mot radikalisering

Kan religiøs radikalisering av ungdom stanses? Metodene avhenger av hvem du spør.

Kommentar

På årets utgave av Oslo Freedom Forum, det åttende i rekka, er naturlig nok kampen mot jihadisme, religiøs ekstremisme og terrorisme et tema. I Afrika, i Asia, i Midtøsten - og i Vesten - utkjempes den med ulike våpen. Er du student i IS-okkuperte Raqqa i Syria, dikter fra Nigeria eller liberal demokrat i London er målet felles, men metodene varierer.

Abdalaziz Alhamza er en av grunnleggerne og talsmann for den prisbelønte aktivistgruppa Raqqa is Being Slaughtered Silently. I utgangspunktet var han biologistudent på universitetet i Raqqa, en by på tre ganger Oslos størrelse. Han deltok i protestaksjoner og demonstrasjoner mot Assad-regimet. Da IS tok makta i Raqqa i 2014, flyktet han fra Syria og bidro fra utlandet til å opprette RBSS-gruppa for å dokumentere livet under IS' «kalifat». Med fare for eget liv smugler de foto og videoer ut og sprer dem via sosiale medier. Innad i Syria kjemper gruppa mot radikalisering av barna, ved å spre tegneserier kamuflert som IS' propagandamagasiner:

- Vi sprer anti-ISIS-viruset, sier han.

Wole Soyinka, dramatiker, poet og nobelprisvinner i litteratur, er fra Nigeria hvor Boko Haram jevnlig kidnapper, dreper og terroriserer hele landsbyer i islams navn. Språket er Soyinkas foretrukne våpen. Han sier at Boko Harams leder gikk i graven med hat til navnet «Boko Haram», som var påført gruppa utenfra. Mens profeten Mohammed hadde respekt for boklig lærdom, ble islamistene i Nigeria beskyldt for å forakte all læring. Navnet ble hengende ved dem. Slik kan språket brukes som våpen til å forvitre basisen for aggressorenes selvrespekt:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når media tillater at en gruppe benevner seg selv som «stat» eller «kalifat», videreformidler man aggressorenes agenda. Dermed bidrar man til en subtil indoktrinering av de unge, ved å nærmest glamorisere disse alternativene til anerkjente stater. Vi må ikke bare bruke vår ytringsfrihet, vi må bruke vår frihet til å velge ytringene. Den krigen er ikke ferdig utkjempet, sier Soyinka.

Maajid Nawaz er britisk skribent, politiker og en av grunnleggerne av tenketanken Quilliam, som jobber med integrering og ekstremisme i Storbritannia. Han bruker seg selv som kasus i kampen mot ungdommelig radikalisering. Han er av pakistansk opphav, oppdratt som muslim, og lot seg radikalisere som 15-åring i gruppa Hizbut Tahrir. Det kostet ham fire år i egyptisk fengsel før han snudde ryggen til radikal islam.

I dag er han profilert islamkritiker og har beskrevet sin egen ideologiske «reise» i boka «Radical: My Journey from Islamist Extremism to a Democratic Awakening». Sammen med Sam Harris har han utgitt dialogboka «Islam and the Future of Tolerance». Begge utgivelsene er heftig omdiskutert. Maajid Nawaz bruker slegga i mange retninger.

Han påpeker at folk er forskjellige, at det finnes et hav av ulike årsaker til at unge mennesker blir radikalisert, men at det etter hans mening finnes fire fellestrekk:

For det første: Radikaliseringen skjer ikke uten klagepunkt. Mange er sinte, av reelle eller andre årsaker. Folkemordet på muslimer i Bosnia var en utløser av sinne, gjerne forsterket av rasisme på gateplan i form av nynazister. Er man ikke sint, er man ikke på utkikk etter alternativer.

For det andre: Radikalisering forutsetter en identitetskrise. De som sier til seg selv at «jeg er ikke britisk, jeg er muslim», tar et politisk standpunkt til hvem de definerer som «sitt folk» og hvem som er «de andre».

For det tredje: Radikalisering krever en følelse av tilhørighet. Ofte er det karismatiske rekrutterere som tilbyr et budskap som igjen gir et forsterket selvbilde.

For det fjerde: Radikaliseringen trenger en ideologisk overbygning. Nawaz mener at islam i seg selv ikke er nok. Det er like galt å påstå at all islam fostrer terror, som å påstå at islam utelukkende er en fredelig religion. Det er kravet om at islam skal rangere over alt annet i samfunnet, som skaper den nye teokratiske intoleransen som i verste fall kan utvikle seg til jihadisme.

Medisinen er, ifølge Nawaz, å påvise at det absurde i at teokratiet er forenlig med et moderne liv. Det krever en bred samfunnsmessig debatt under mottoet at ingen ideologi hever seg over kritisk gransking.