Kamp mot troll?

STAVANGER (Dagbladet): Mens verdens antatt mektigste mann, USAs president, nærmest kjemper for å slippe å ytre seg - diskuterer man ytringsfrihet på Kapittel 98-festivalen i Stavanger. Kanskje er det et paradoks at nettopp ytringsfrihet er et tema som sammen med menneskerettigheter er gjenganger nummer én på seminarer og symposier i vår tid.

Et paradoks, fordi dette er temaer de fleste i utgangspunktet har sammenfalne synspunkter på. Ingen er imot verken ytringsfrihet eller menneskerettigheter. Likevel, gårsdagens debatt under tittelen «Finnes det ytringsfrihet i Norge?» står som et eksempel på hvilket vell av vinklinger og perspektiver dette emnet kan belyses ut fra; prinsipielle, historiske, ideologiske, aktuelle, agitatoriske eller folkeopplysende.

,ø,øUansett ender debatten opp i paradokser. Diskusjonen om ytringsfrihet er på sitt skarpeste når den behandler grensetilfeller og tilspissede eksempler. Tilfellet Bill Clinton er bare ett slikt tilfelle.

Poenget er at handlinger som tjener ytringsfriheten, samtidig kan hindre den. En ytring som for ett menneske er uttrykk for fri tale, kan ramme et annet individ på en måte som skaper ufrihet.

Er ytringsfriheten en verdi i seg selv? Eller er den bare verdifull når den tjener et «felles gode»? Og hva er i så fall det? Er det slik at vi bare «ønsker frie ytringer så lenge de tjener den gode hensikt», for å si det med forlagsdirektør Anders Heger i gårsdagens debatt.

Er det viktig å sørge for at ethvert menneske kan ytre hva som helst, eller er det bare riktig å beskytte ytringer som uttrykker «en sannhet»? Og hvem definerer i så fall sannheten?

,ø,ø- Kjuus-dommen viser hvor kontroversiell ytringsfriheten er når den settes på prøve, sa professor Francis Sejersted i sitt innlegg. Han oppfordret til å se ytringsfriheten i et stort perspektiv, og advarte mot å la debatten «forfalle til en debatt om mediene».

Mediene er forfatteren Kjartan Fløgstads kjepphest. I en modernisert versjon av eventyret om «Barna som møtte trollene på Heddalsskogen» framstilte han mediene som ofre for diverse troll; hos Fløgstad et bilde på krefter som på forskjellig vis påvirker mediene og gjør dem mer ufrie: Storkapitalen, reklamen, avhengigheten av kilder, PR-firmaer som produserer popularitet (f.eks.«Gerhardsen & Kiese», som Fløgstad uttrykte det), ideologiske fordommer (f.eks. mot kommunistland) og dramaturgiske tricks.

Fløgstad kunne i og for seg også nevnt Konkurransetilsynets gjentatte forsøk på å legge moms på to av Norges største aviser og dermed svekke deres evne til å nå fram med kritiske artikler og «sterke meninger», men det gjorde han ikke.

,ø,øFløgstad hadde i det hele tatt et mer ensidig syn på medienes avhengighet av utenforliggende krefter enn professor Bernt Hagtvet. I en spirituell og frodig redegjørelse for den thrilleren vi kjenner som Dreyfus-saken, trakk han to konklusjoner som gjorde denne rundt 100 år gamle prosessen aktuell:

Emile Zolas klassiske anklageskrift «J'Accuse» er «fødselsattesten» til den frie intellektuelle kritikeren (av typen Bjørnstjerne Bjørnson eller Jens Bjørneboe i norsk tradisjon). Altså individet som nekter å underkaste seg autoriteter. Som bryr seg. Og som omsetter ord til handling.

For det andre: Uten «tabloidavisene» ville ikke Alfred Dreyfus blitt frikjent. På den andre siden ville han heller ikke blitt dømt i utgangspunktet uten pressens medvirkning.

,ø,øMedia spiller altså i verste fall en dobbeltrolle. Eller som Erling Fossen uttrykte det som en reaksjon på Fløgstads innspill: Hvorfor denne evige klagesangen og sutringen over dagens mediesituasjon, denne ubegrunnede nostalgien? Har det noen gang i historien eksistert større muligheter til å nå fram i media enn i dag? Når har offentligheten på en bedre måte ivaretatt ytringsfriheten? Har ikke mediefloraen i vår tid den effekt at selv de særeste ytringene har sine fora?

- Det er det paradokset vi lever med, svarte Fløgstad.

,ø,øYtringsfriheten er en balansegang mellom det som tilhører privatsfæren og det som hører inn under offentligheten. Den sitter som nissen på demokratiets lass av problemstillinger og indre konflikter. Den dukker opp nær sagt under enhver sten som blir snudd. Fins det ytringsfrihet i Norge? «I første omgang er svaret ja,» sa statsråden med den ambisiøse tittelen utviklings- og menneskerettighetsminister, Hilde Frafjord Johnson.

- Men, la hun til. - Den kan komme i konflikt med andre interesser. På den andre sida sa Frafjord Johnson at «det er ordene som skaper et samfunn.» Kapittel 98 er tross alt en litterær festival. Problemet er at ordene også kan oppfattes som nedbrytende. Mens vi venter på at Verdikommisjonen kommer med fasiten: Det som er et gode for noen, er et onde for andre.

Professor Sejersted fortalte om et eksempel fra USA. En mann sto tiltalt for å ha gått med et merke der det sto «Fuck the Draft» («Gi faen i innkallelsen til militæret»). Mannen ble frikjent, og i domspremissene uttrykte dommeren seg slik: «En persons vulgaritet kan være en annen persons poesi.»