Kamp om kristenfolket

Justisminister Storberget har fått kritikk for forslag om ny lov som skal verne religioner og den enkeltes religiøse følelser. Det var noe som skurret fra første stund da nyheten kom ut. Mange har jobbet for å fjerne en foreldet blasfemiparagraf; men vips, der kom en ny opp av hatten som ved trylleri. Kritikere har pekt på en mulig innskrenking av ytringsfriheten. Torbjørn Røe Isaksen skriver for eksempel at det er farlig om religionskritikk kveles av staten (Dagbladet 25.01.09). Men det er flere grunner til at lovforslaget bør forkastes.

For det første er en slik lov overflødig. Vi har straffelovens paragraf 135a, også kalt rasismeparagrafen, som sier at den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Det er altså forbudt å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering. Det bør finnes mulighet for å straffe de mest ekstreme formene for hatefulle ytringer. Vi vil ikke ha et samfunn hvor for eksempel jøder synes det er vanskelig å leve fordi det ofte framsettes hatefulle ytringer mot dem på grunn av deres religiøse identitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre har den foreslåtte loven et diffust innhold som kan gi for stor makt til en hver som føler seg såret eller krenket. Bare den enkelte vet når hans eller hennes religiøse følelser er såret, men hvis man gjør slike følelser til mulig grunnlag for straff, gir man for mye makt til den enkelte. Loven vil kunne legitimere alt for mye idiosynkrasi. Det er faktisk en radikal forskjell mellom å bli utsatt for grovt hån og ringeakt for den man er, og å bli trist fordi noen lager morofilm om Jesus eller tegner tulle-Muhammed.

For det tredje er det mulig at loven kan føre til unødvendige inngrep i ytringsfriheten. Ytringsfrihet forankret i Grunnlovens § 100, og bare særlig tungtveiende hensyn kan sette grenser for denne frihet. Samtidig har ytringsfriheten visse begrensning i Norge, som i alle andre demokratier. Slike begrensninger strider ikke mot menneskerettighetene; ytringsfriheten bærer med seg ansvar, og kan derfor begrenses ved lov i den grad det er nødvendig i et demokratisk samfunn. Men den foreslåtte begrensningen framstår som illiberal.

Dette er jo åpenbare innvendinger, så hvor kom egentlig dette lovforslaget fra? Kritikerne tenkte nok at nå var Regjeringen blitt litt for multikulturalistisk av seg. Var det alle minoritetene som hadde presset fram den nye loven? Var det muslimene som ville gjøre Norge mindre liberalt, kanskje? Karikatursaken gjorde blasfemi og religiøse følelser til aktuelt stoff for mange i Norge, og mange kommentatorer trodde den gangen at det fantes et sterkt ønske om å forby ytringer av typen Muhammed-karikaturene blant muslimer. Men ingen seriøse deltagere i den norske debatten oppfattet flere eller strengere lover som en løsning på situasjonen. Så hva var skjedd?

Et hint kom i Aftenposten 28. januar, hvor det framgikk at Sp har tvunget Regjeringen til å foreslå en den nye loven. Sp ville beholde blasfemiparagrafen av hensyn til Kristen-Norge, men det får de ikke sine rødgrønne venner med på, så da vil de vil lure inn en ny. Det var altså Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa som dro trylletrikset. Hvorfor? Det er betydelige miljøer i Norge som er engstelige for det kulturelle presset de mener kommer fra globaliseringen, ikke minst fra innvandring av ikke-kristne mennesker. Møtet med det fremmede relativiserer det man oppfatter som tradisjonell norsk kultur og religion, og dette skaper motreaksjoner. Ganske mange kristne nordmenn oppfatter at kristen tradisjon er en nødvendig del av norsk kultur. De oppfatter videre at denne kristne kulturen er det som gjør nordmenn til et folk, og de føler at selve legitimiteten til det norske samfunnet undergraves når kristendommens spesielle status utfordres av liberalisme og livssynspluralisme. Dette verdensbildet er det naturlig å kalle «kristen nasjonalisme» fordi det postulerer en klar sammenheng mellom kultur, religion og nasjon. Det er slett ikke sikkert at Sp gjør en taktisk feil i å fiske stemmer i kristen-nasjonalistiske miljøer; miljøene er sannsynligvis langt viktigere politisk enn deres usynlighet i hovedstadsavisene skulle tilsi. Fr.p. har lenge fisket stemmer i samme miljøer på en bevisst måte. Kanskje brygger det opp til en kamp om de kristne stemmene?

Men kristen-nasjonalistene er på feil kurs, og de politiske partiene som har seriøse ambisjoner om å fremme liberal tenkning og politikk i landet vårt bør protestere kraftig når proposisjonen skal behandles videre. En ny lov som skal verne religioner og religiøse følelser er overflødig og illiberal.