Kampen er ikke over

Regjeringens mål er å avskaffe fattigdom i Norge. En rødgrønn regjering kan neppe sette seg et bedre mål. Men det er et ambisiøst mål som lett gjør oss til skyteskive for andre. Fattige er ikke én gruppe. Fattigdom rammer forskjellige mennesker og har ulike årsaker. Derfor finnes det heller ikke én løsning på fattigdommen. Den må bekjempes på mange arenaer og gjennom ulike tiltak. For regjeringen er sosial rettferdighet og like muligheter grunnleggene verdier. Det kreves en ekstra innsats for å avskaffe fattigdom og skape et mer rettferdig samfunn. Vi kan alle komme i en situasjon der vi havner på utsiden av velferden. Hvordan ønsker vi selv å bli møtt om det er vi som trenger hjelp? Og hva skal til for at vi får et verdig og meningsfylt liv? Noen har større risiko for å bli fattige enn andre. Mennesker utenfor arbeidslivet er mer utsatt for fattigdom enn dem som har en jobb. Mangel på kvalifikasjoner er en av flere faktorer som påvirker arbeidstilknytningen. Problemer knyttet til helse, bolig og andre levekår påvirker også den enkeltes muligheter.

Velferdsstaten skal være sikkerhetsnettet som fanger oss opp når vi faller ut, som sørger for at alle har materiell trygghet. Men det må også være et mål at alle har et verdig liv og at de som trenger bistand blir møtt med respekt. Alle skal kunne søke fellesskapet om hjelp med hevet hode. Vi er nå midt oppe i gjennomføring av den store NAV-reformen. Blant de store utfordringene er å skape en velferdsforvaltning som gir muligheter til å ivareta enkeltmenneskene. Gjør din plikt og krev din rett, sa Einar Gerhardsen. I den rekkefølgen. Det viktigste arbeiderbevegelsen har gjort, er å «ta bort lua i handa», sa Trygve Bratteli. Den kampen er langt på vei vunnet for de som har en jobb. Men kan vi si det samme om de som står utenfor, eller i utkanten av arbeidslivet? Tar vi folk godt nok på alvor og hjelper dem til å utnytte potensialet sitt? Gir vi ansatte i hjelpeapparatet nok mulighet til å bruke godt faglig skjønn og sunn fornuft? Lager vi regler som gjør det mulig for mennesker å møte som likeverdige parter?

Regjeringen vil innføre en ny rett- og plikttankegang som et bærende prinsipp for hvordan møtet med arbeids- og velferdsforvaltningen skal fungere. Det stiller nye krav til alle som arbeider i arbeids- og velferdsforvaltningen, men det stiller også nye krav til de som oppsøker den. Reell medvirkning er ikke noe NAV-kontoret kan tilby, men bygger på samhandling mellom mennesker. Det vil gi den enkelte økt myndighet over egen situasjon, men også større ansvar for eget liv. Jeg er overbevist om at det er rett vei å gå. Kvalifiseringsprogrammet, som er den største satsingen på fattigdomsbudsjettet for neste år, er et godt eksempel på hvordan ny tankegang nå omsettes i praksis. Programmet retter seg mot mennesker som har gått lenge på sosialhjelp. Deltakerne i programmet sikres en fast inntekt som er høyere enn sosialhjelp, mot at de forplikter seg til å følge avtalte tiltak. Dermed får de en mer forutsigbar privatøkonomi og kan konsentrere seg om å komme i arbeid. For noen er veien tilbake til arbeidslivet lang. Kvalifiseringsprogrammet gir rom for å skreddersy opplegg til den enkelte, og til å jobbe langsiktig.

Norge bør ha et godt utgangspunkt for å bekjempe fattigdom sammenlignet med andre land, og vi ser mange positive tegn i dagens arbeidsmarked. Siden regjeringsskiftet har 140 000 flere kommet i jobb. Antall sosialhjelpsmottakere går samtidig ned. Det betyr at flere som tidligere var avhengige av sosialhjelp, nå forsørger seg selv ved eget arbeid. Regjeringen har ikke alene æren for det, men har gitt viktige politiske bidrag til en fantastisk utvikling. At så mange flere har kommet i jobb, er et formidabelt bidrag i kampen mot fattigdom. Mulighet til å komme i arbeid, er ett av regjeringens tre mål i fattigdomsarbeidet. De to andre målene er at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg og at de vanskeligst stilte skal få bedret sine levekår. I vår sørget regjeringen for et historisk godt trygdeoppgjør. Satsene for sosialhjelp er for første gang økt mer enn prisstigningen. Begge deler gir mer penger å rutte med for de vanskeligst stilte. Barnas levekår avhenger av familiens inntekt, men også av offentlige velferdsordninger. I tillegg til å øke ytelsene til den enkelte, må vi bygge gode felleskapsløsninger som møter barna i deres hverdag. Det kan dreie seg om alt fra leksehjelpordninger til fritidstilbud. Barn skal kunne leke og utfolde seg uavhengig av foreldrenes lommebok. Sosial bakgrunn skaper større forskjeller i skoleprestasjoner i Norge enn i mange andre land. Heldagsskole og leksehjelp er to tiltak som skal bidra til å minske disse forskjellene. Vi må bryte den onde spiralen der fattigdommen går i arv til neste generasjon.

Fattigdom er sammensatt. En ny innfallsvinkel til å bedre levekår er såkalt områdesatsing, som vi blant annet gjør i Groruddalen. Mens tradisjonelle tiltak tar sikte på å løse et enkeltproblem, tar vi denne gangen fatt i Groruddalen og menneskene som bor der. Tiltak for å styrke innvandrerkvinners språkkunnskaper og dermed arbeidsmuligheter er bare en del av satsingen. Like viktig er det å gjøre noe med trafikken. Poenget er at vi gjør det samtidig. Målet å gi området et løft. Vi må snu den negative utviklingen. Gode resultater fra andre europeiske storbyer, gjør at dette er noe vi tror på. Regjeringen har økt innsatsen mot fattigdom kraftig, og bruker mye mer penger på fattigdomstiltak til neste år enn Bondevik-regjeringene noensinne gjorde. Siden vi tok over regjeringsmakten har vi blant annet økt barnetilleggene, vi har gjort mer for rusmisbrukere og for mennesker som trenger bolig. Den viktigste enkeltsatsingen på budsjettet for neste år er rettet inn mot å få flere i arbeid.

Innsatsen for å bekjempe fattigdom må skje på mange områder og over lang tid. Regjeringens hovedgrep er å gripe fatt i selve velferdssystemet. Det er ingen lettvint løsning. Vi er likevel overbevist om at den velferdsreformen vi nå er i ferd med å gjennomføre vil gi resultater på lang sikt.