Kampen for evolusjonstanken

I USA er utviklingslæren igjen trukket for retten. Guder og gener kan godt være medspillere, men det essensielle i europeisk humanisme er anerkjennelsen av individet selv som ansvarsbærende.

HAR LIVET OPPSTÅTT ved utvikling eller ved skapelse? Og hvordan skal emnet håndteres i klasserommet? I Pennsylvania er spørsmålet igjen advokatmat. Rettssaker om evolusjonslæren har vært reist med jevne mellomrom i USA gjennom snart hundre år. Sakene følger på merkelig vis idéhistoriske kraftlinjer, og at nettopp USA er åsted har også sin egen logikk. I dag er evolusjon uløselig knyttet til Charles Darwins navn. Men Darwin forsøkte faktisk først og fremst å forklare hvorfor evolusjonen skjer (gjennom seleksjon av de best tilpassede). At livet hadde utviklet seg var allerede en velkjent tanke i det dannede Europa ved utgivelsen av Artenes opprinnelse. Faktisk var den naturhistoriske versjonen bare én av flere utviklingsideer som sto fadder ved modernitetens fødsel. Både den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen var tuftet på utviklingstanken. Begge forutsetter på sett og vis menneskets rett til å feile - som betyr vekst og utvikling gjennom nederlag og seire. Men utviklingstrekk ble framhevet i en rekke ulike sammenhenger. Barn er ikke små voksne, men utvikler seg gradvis, mente Jean-Jaques Rousseau. Hans ideer skapte grunnlaget for pedagogikken. Mary Wollstonecraft forfektet kvinners rett til å foreta veivalg og definere kjønnsroller selv: feminismen skjøt fart. Forbrytere skal ikke lemlestes og henges, men sone, for slik komme videre i sin utvikling, hevdet John Howard. Ikke lenge etter så de første botsfengsler dagens lys. Og omtrent samtidig inntok Schubert og Beethovens dynamiske sonater Europas konsertsaler, på bekostning av barokkens forutsigbare fuger.

FRAM GJENNOM 1800-tallet ble det stadig mer vanlig å drøfte muligheten for at ikke bare kultur og menneske, men at faktisk alt på jorda utviklet seg. Da Charles Darwin offentliggjorde «Artenes opprinnelse» i 1859 ble evolusjonsteorien derfor i mange miljøer mottatt som en storslått bekreftelse på menneskets rett til selv å velge sin skjebne: den kirkelig-føydale maktstrukturen fra det førmoderne var så å si i strid med naturen selv, og troen på individets evne til vekst fikk en mektig bekreftelse. I Norden ble evolusjonslæren nærmest en button for mange radikale kulturarbeidere. Oversetteren av «Artenes opprinnelse» til dansk var en anerkjent romanforfatter, og den som introduserte Darwins tanker for den norske allmuen var slett ingen biolog, men eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen. I kjølvannet fulgte Arne Garborg og Alexander Kielland, og Bjørnstjerne Bjørnson skrev opprømte hyllingsdikt til evolusjonen - «Ære det evige foraar i livet» er en vakker visjon om den store våren i verden. Og i et brev til Amalie Skram skrev han: «Blant annet er jeg jo også Darwinist. Og siden jeg blev det, er jeg i alle deler blev en mer forstående og sælvfølgelig mindre hård.» Evolusjonslæren vekket sjenerøsitet og toleranse i hjertene! Slik sett har evolusjonstanken bekreftet humanismen gjennom mer enn hundre år. Og det er derfor slett ikke tilfeldig at den møter størst motstand i land hvor menneskerettighetene ikke står støtt. I USA har rettslige konflikter som den i Pennsylvania lange tradisjoner. Landets utstrakte bruk av dødsstraff - tusen borgere henrettet de siste årtier - er på den annen side et kontant uttrykk for at mennesker i mangt fortsatt oppfattes som statiske størrelser, uten talent for vekst eller endring.

DYP UVILJE overfor evolusjonstanken finner vi også i islamske samfunn som Saudi-Arabia, Pakistan, Irak, Iran og Indonesia. Mangelen på rettsvern i slike stater er velkjente nok - bare i Iran henrettes det gjennomsnittlig ett menneske annenhver dag. Og et gammelt islamsk ordtak sier kanskje litt om menneskesynet: «Hvis noen sier deg at et fjell har flyttet seg, så tro ham. Men hvis noen sier deg at et menneske har forandret seg, så tro ham ikke.» Selv den islamske vitenskapskulturen, som har en gloriøs historie i matematikk og astronomi, mangler evolusjons-perspektivet fullstendig. Seleksjonsteorien betegnes som pseudovitenskap og Charles Darwin er en foraktelig gudsbespotter. Dette frakobler også islamske fagmiljøer fra sentrale biologiske forskingsfelt, ikke ulikt lysenkoismen i Sovjetunionen. At livet på jorda er resultat av evolusjon er belagt med observasjoner i et så umåtelig omfang og hentet fra så mange ulike avkroker av tilværelsen (bl.a. kjemi, fysikk, geologi, biologi, antropologi, kunsthistorie og språkvitenskap) at det er vanskelig å forstå hvordan alvorlig tenkende mennesker kan avvise det. Men dette forhindrer selvfølgelig ikke at teorier om årsaken til evolusjonen kan være mangelfulle. Således er det heller ingen mangel på uenighet, faglige kontroverser og ubesvarte spørsmål i dagens evolusjonsbiologi. Hvordan kunne liv oppstå så tidlig i jordas utvikling? Hva skyldes skredet av nye livsformer som innleder Kambrium-tiden? Hvorfor finnes det kjønn? Hvorfor har vi så stor hjerne? Eller hva i all verden er nå egentlig liv for noe? Slike problemer betyr imidlertid selvsagt ikke noen avvisning av evolusjonen som empirisk faktum. Og pr. i dag er Darwins seleksjonsteori uten tvil den forklaringsmodellen som har tålt kritisk utprøving best.

BILDET KOMPLISERES imidlertid av at en god del mennesker betrakter seleksjonsteorien som en universell mekanistisk totalforklaring på vår eksistens. Dette har ført til en slags permanent stillingskrig mellom himmelsk og mekanistisk determinisme. Men for menneskeverdet utgjør det ingen stor forskjell om det er Vår Herre eller vår biologi som tilskrives ansvaret for våre liv - i begge tilfelle skrumper selvråderetten. Guder og gener kan godt være medspillere, men det essensielle i europeisk humanisme er anerkjennelsen av individet selv som ansvarsbærende. For menneskeverdet har sitt ankerfeste i at individet selv er årsak, motivgiver og drivkraft. Først da kan enkeltmennesket også være potensielt skyldig - og utviklingsdyktig. Nettopp dette herredømmet over egen skjebne er den europeiske kulturs storhet. Og tar man evolusjonstanken innover seg vil man oppdage at den innebærer overskridelsen av alle totalforklaringer. At evolusjonstanken har vært en torn i øyet for de store religionssystemene skyldes heller det siste enn pussigheter som at Jesus eller Mohammed kunne tenkes å nedstamme fra orangutangen. Evolusjonstanken berører selve kjernen i det mysteriet det er å være menneske, ved å bekrefte og legitimere friheten til selv å definere våre liv. Den er dermed intimt flettet sammen både med det beste i den vestlige sivilisasjon og med det menneskesyn FNs menneskerettigheter skisserer. Dersom vitenskap er en egenrådig og antiautoritær undersøkelse av verden, og ikke bare slapp utfylling av svar som allerede er gitt på forhånd (for eksempel at alt må være tilpasset), må vi leve med at det fortsatt finnes spørsmål vi fortsatt ikke har noen gode forklaringer på. Nettopp det befordrer forskertrangen.