Kampen for global helse

Bedre helse er sentralt i kampen mot fattigdom globalt, og ny kunnskap er nødvendig for å vinne kampen mot fattigdomssykdommene. Internasjonalt har det vært satset stort på offentlig og private partnerskap innen global helse. Det har vært vanskelig å skapte tilsvarende allianser i Norge. Men hva med et samarbeid hvor tunge aktører innen dagligvarer og fisk går sammen med det offentlige?

FOR TRE ÅR SIDEN påpekte vi sammen med nåværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at bedre helse er sentralt i kampen mot fattigdom globalt, og at ny kunnskap er nødvendig for å vinne kampen mot fattigdomssykdommene. Hva har skjedd i løpet av disse tre årene?

Begrepet 10/90-gapet, dvs. at kun 10 prosent av ressursene til helseforskning er rettet mot 90 prosent av den globale sykdomsbyrden, bør nå være velkjent for politikere, myndigheter og fagmiljøer. Det at Norge kun bruker 5 prosent med relevans for helseutfordringer i utviklingsland, likeså. De forsømte sykdommene som rammer store befolkningsgrupper uten nok kjøpekraft til at legemiddelindustrien vil ta investeringsrisikoen, har tilsvarende fått økt oppmerksomhet.

Internasjonalt arbeides det med å øke finansieringen til global helseforskning. EU har etablert et stort program for de tre store fattigdomssykdommene - malaria, aids og tuberkulose. Og Norge er med. Internasjonale partnerskap mellom offentlige og private er etablert for å skape innovasjonsmuligheter for forsømte tropesykdommer. Her hjemme er et eget forskningsprogram for global helseforskning etablert. Forskningsmeldingen og Stortingets tilslutning til nettopp en slik nasjonal satsing viser en tverrpolitisk enighet om betydningen av dette og bør indikere at dette programmet bygges opp i årene fremover. Dette er svært positivt.

DEN NESTE utfordringen er å få ny kunnskap som erverves gjennom forskning omsatt til endringer i det virkelige liv. Verdens helseorganisasjon (WHO) har pekt på gapet mellom den kunnskap vi har og det som skjer i praksis («the know-do gap») som en viktig utfordring fremover. Det er flere barrierer knyttet til dette gapet. Vi vil gruppere dem i informasjonsrelaterte, økonomiske og systemmessige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et faktum - selv i Norge - at forskningsbasert kunnskap om for eksempel nye behandlingsmuligheter ikke nødvendigvis medfører at disse tilbys i helsetjenesten. Noe av grunnen til dette er at beslutningstakere - både på leder- og grasrotnivå - ikke etterspør eller bruker forskning som grunnlag for sine valg, og at kunnskapen ikke er tilgjengelig eller presentert i en form som er nyttig når beslutninger fattes. Internasjonalt er det igangsatt flere initiativ for å rette på dette, ikke minst med tanke på fattigere land. Et større samarbeid har som mål at forskningstidsskrifter blir fritt elektronisk tilgjengelig i utviklingsland. Andre initiativ har som mål at alle studier om nytten av legemidler og andre behandlinger blir tilgjengelige for offentligheten. På WHOs årlige helseforsamling ble det besluttet å etablere en felles inngangsport til registre over slike studier.

DERSOM DEN informasjonsmessige barrieren overvinnes, dreier den neste seg ofte om det ressursmessige. Effektive tiltak for å forebygge og behandle sykdom har av og til høye kostnader, relativt sett. Kostnader som ville vært gode investeringer, men som i en rekke utviklingsland er umulige å dekke innenfor svært begrensede helsebudsjetter. Et eksempel på dette er hiv/aids-behandling hvor legemidlene har hatt et prisnivå som er helt umulig å betale i de landene hvor hiv-epidemien er det største folkehelseproblemet.

Men også her har det skjedd betydelige endringer de senere årene. Internasjonalt press har bidratt til at prisnivået for denne behandlingen er blitt hundre ganger lavere. Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria og den globale vaksinealliansen har bidratt med ressurser til utviklingsland for å utnytte mulighetene innen forebygging og behandling. Økonomiske ressurser er fortsatt en viktig barriere, men her har det altså skjedd betydelige endringer. Norge har vært en viktig bidragsyter, ikke minst gjennom statsminister Stoltenbergs satsing på vaksiner for å bedre barns helse.

Likevel, selv om kunnskapen, de konkrete tiltakene og ressursene er tilgjengelige, er utfordringen å få iverksatt disse tiltakene i praksis. Det dør 11 millioner barn hvert år. To tredeler av disse vil kunne reddes med billige, tilgjengelige og kostnadseffektive tiltak, som myggnett rundt sengen for å forhindre malariasmitte eller vaksine mot meslinger. Felles for mange av disse tapte mulighetene er barrierer og utfordringer knyttet til helsetjenesten og det overordnede helsesystemet, for eksempel mangel på kjøleskap for vaksiner, eller mangel på helsepersonell.

Disse systemrelaterte barrierene, som hindrer endring i praksis, har sine egne forskningsmessige utfordringer. Hvordan kan vi sørge for at ny teknologi blir tatt i bruk og kommer pasienter og publikum til gode? Verdikjedene som ellers fungerer ved innovasjon av nye produkter, fungerer ikke når det gjelder å få disse tiltakene satt ut i livet. På samme måte som markedssvikten når det gjelder innovasjon av legemidler for fattigfolks sykdommer, bidrar heller ikke markedet til at verdikjeden ender der den skal, slik at legemiddelet blir brukt der det behøves.

STERKE MEDISINSKE forskningsnasjoner som USA har vist liten interesse for de systemrelaterte forskningsutfordringene. Norge og andre skandinaviske land har derfor her en særlig rolle - dels fordi vi som bistandsgivere ofte har et helhetsperspektiv, dels fordi vi gjennom oppbyggingen av vår offentlige helsetjeneste har opparbeidet relevant kompetanse.

WHO ønsker nå å etablere et globalt program for helsesystemforskning. Norge bidrar per i dag gjennom en internasjonal allianse til dette og bør ta en ledende rolle i å få andre aktører med på en slik satsing. Et hovedperspektiv bør være hvordan få kunnskap iverksatt i praksis. En del av WHOs satsing på dette feltet er etableringen av EVIPNet (Evidence-informed Policy Network). I hvert land som deltar i EVIPNet-satsingen etableres et nasjonalt team bestående for beslutningstakere og forskere. Teamet skal finne fram til - og prøve ut - strategier som skal legge til rette for at politikere og andre sentrale beslutningstakere kan dra nytte av forskning. Dermed kan avstanden mellom hva vi vet fra forskning og det som gjøres i praksis, bli mindre. Denne tilnærmingen prøves nå ut i Sørøst-Asia og i Afrika.

MEN DET ER IKKE nok at vi som nasjon bidrar på den internasjonale arena. Våre fagmiljøer må også bidra med innsats på dette feltet. Det bør være gode muligheter for et samarbeid mellom forskningsmiljøene, offentlige institusjoner og frivillig sektor når det gjelder å skaffe ny kunnskap om nettopp iverksetting av tiltak i praksis. Internasjonalt har det vært satset stort på offentlig private partnerskap innen global helse.

Det har vært vanskelig å få til tilsvarende i Norge da vi mangler relevante aktører i privat sektor, for eksempel legemiddelindustri og store bioteknologiselskaper. Men når det gjelder systemperspektivet og det å skape verdikjeder som gir levering av tjenester der det er behov, bør det være betydelig erfaring å hente også i norsk privat virksomhet. Hva med et partnerskap hvor tunge aktører innen for eksempel dagligvarer og fiskeri sammen med det offentlige bidro? Det ville vært eksempel på et næringsliv som er med å ta et globalt samfunnsansvar!