Kampen for litteraturen

I de siste månedene har det pågått en debatt om hva «litterær verdi» er. Den Norske Forfatterforening hevder at serieromaner ikke har slik verdi, og dermed oppstår en krangel som skaper en kløft mellom forfattere av ulike sjangere. Dette mener jeg er en tragedie i en tid hvor litteraturen får stadig hardere konkurranse fra andre medier. Vi burde vi heller stå sammen for litteraturen, og undertegnede har et forslag til hvordan.

Jeg har dyp respekt for leserne mine. De er mine helter. Derfor skulle jeg også likt å være medlem i forfatterforeningen. Fordi jeg er stolt av det jeg gjør, og fordi jeg mener et medlemskap ikke bare er en aksept for min forfattergjerning, men også en aksept for de mange tusen som leser det jeg skriver. Dessuten er jeg fryktelig nysgjerrig på hva jeg kunne lære av å være medlem i et slikt felleskap, som jeg igjen kunne bruke til glede for leserne mine.

Elin Ørjasæter kaller oss serieforfattere «folkets feminister» og sier at norske serier er et «gigantisk historieformidlingsprosjekt.» (Dagbladet 26. mai 2007) Kort sagt skriver vi handlingsdreven litteratur. I samme kronikk peker hun på at serieforfatterne er motivert av et sosialt engasjement. Dette har vi nok felles med mange av forfatterforeningens medlemmer.

Dypt forankret i enhver forfatters engasjement ligger også ønsket om å gi leseren en spesiell opplevelse i møtet med teksten, gjerne beskrevet som det, eller som noen ville ha kalt det: x-faktor. Det er når dette det inntreffer, at vi virkelig snakker om det skrevne ord som kunst.

Man kan enkelt dele litteraturen i to grupper. Den ene er basert på at handlingen skal fenge leseren, den andre på at et elegant språk skal være den vesentlige verdien. Er den ene eller den andre størst kunst? Jeg vet når en tekst er kunst. Det oppdaget jeg da jeg var åtte år gammel og leste Anne-Cath Vestlys, «Aurora og pappa.» På et tidspunkt i teksten var jeg ikke lenger bevisst at jeg satt og leste. Jeg befant meg inni fortellingen. Det var ikke språket som løftet meg, det var handlingen. Språket var tvert i mot fritt for motstand, slik at det ikke stod i veien for opplevelsen. Dette har barnebokforfatter Vestly, til felles med svært mye av underholdningslitteraturen for voksne. Det er handlingen som griper leseren, ikke språket. Etter at jeg leste om Aurora for første gang, har jeg vært hekta på alle former for handlingsdreven litteratur. Jeg har aldri lett etter lignende opplevelser i språkdreven litteratur, og det kommer ikke av at jeg misliker den. Jeg har bare vært opptatt med å lese andre ting.

Så hvis jeg skal gjette hva dette det er i språkdreven litteratur, vil jeg tro at det er noe av det samme som skjer, bare at det er ordene som får en spenning, som kanskje i utgangspunktet ikke er der, til å tre fram fra teksten.

Forfatterforeningen har hatt en tendens til å foretrekke språkdreven litteratur ved sitt medlemsopptak, noe for eksempel Henrik H. Langeland har vært inne på.

Her kommer vi til kjernen i mitt engasjement i denne debatten. Jeg vil at vi serieforfattere skal slutte å tro at språkdrevne forfattere er arrogante bedrevitere, og at språkdrevne forfattere skal slutte å tro at serieforfattere er useriøse lykkejegere som ødelegger litteraturen. Jeg føler meg alt annet enn useriøs. Jeg jobber beinhardt med research til historien min, som er lagt til en østerdalsbygd under annen verdenskrig. Handlingens konfliktlinjer på kryss og tvers, i korte og lange tidsintervaller, krever hele tiden en meget skjerpet hjerne for å løse det hele innen rammen av en god fortelling. I mitt arbeid med språket legger jeg sterk vekt på at det ikke skal stå i veien for lesningen, men at det er handlingens mange muligheter og begrensninger som skal være i fokus. Jeg er drevet av søken etter det i handlingen, og strever for å gjøre bøkene mine lettleste, mens andre er drevet av språket og leter etter det ved å eksperimentere med ord. Alt dette er litteratur som har som mål å få folk til å tenke og føle nytt, annerledes, og kanskje lære noe som kan bringes videre i det godes tjeneste.

Jeg tror at alle forfattere og litteraturelskere er enige om følgende: Litteraturen er viktig for barns utvikling, for alle menneskers søken etter opplevelser og selvforståelse og for nasjonens identitet. Det vil få dyptgripende konsekvenser hvis litteraturen blir satt ytterligere på sidelinjen eller i verste fall blir borte.

Bøkenes verden var en avgjørende faktor for at jeg klarte meg gjennom barndom og oppvekst, og ikke bare det, det handlingsdrevne var for meg selve inngangsporten til litteraturen.

På samme måte kan språkdrevne bøker for eksempel være en inngangsport til utvikling av lesernes uttrykksevne. Sammen kan vi gjøre en innsats for å få folket til å lese som aldri før!

Vi handlingsdrevne forfattere kan ha noe å lære språkdrevne forfattere om handling, mens språkdrevne forfattere kan ha noe å lære oss om språk.

De store navnene som blir stående i ettertid i verdenslitteraturen, er jo de som har laget tekster båret av både språk og handling, der forfatteren er suveren på begge områder. Det er da vi ser nye og fantastiske uttrykk.

Mitt forslag er at forfatterforeningen lager to kriterier for medlemskap i sine vedtekter: et sett kriterier for den språkdrevne, og ett for den handlingsdrevne litteraturen. På den måten kan forfatterne vurderes etter kriteriene i sin sjanger. Et av problemene vil være at mange bøker ikke lar seg definere som hjemmehørende i den ene eller den andre kategorien – det vil alltid finnes grensetilfeller. Dette kunne løses ved at man vurderte forfatteren i begge kategorier, men gir medlemskap dersom boken tilfredsstiller bare ett av hovedkriteriene.

Jeg tror ikke at diskusjonen om hva som er god litteratur vil bli borte med dette. Men en slik løsning kan fremfor alt bidra til å synliggjøre og definere litteratur som forener det handlingsdrevne og det språkdrevne, og det vil gi forfattere som ønsker det noe å strekke seg etter. Da åpner vi opp for de virkelige store talentene som kan bringe norsk litteratur til de høye tinder igjen. For det begynner å bli en stund siden en norsk forfatter fikk Nobelprisen i litteratur, ikke sant?