NÆRSTUDIE:En antropolog fra Madagaskar kunne kanskje gjort oss klokere på eksotiske stammeritualer i hagebyen. I stedet kom et TV-team fra NRK, rett ned i gata. Illustrasjon: Flu Hartberg
NÆRSTUDIE:En antropolog fra Madagaskar kunne kanskje gjort oss klokere på eksotiske stammeritualer i hagebyen. I stedet kom et TV-team fra NRK, rett ned i gata. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Kampen for tålmodigheten

TV-serien fra Ullevål Hageby har endt opp med dyresex i Sverige. Kringkastingssjefen må gå. Mvh Hagebyboer.

Meninger

JEG BOR i et belastet borettslag. Norges første, største, mest kjente og mest uthengte. Det eneste boligstrøket i landet som media legitimt, ja faktisk politisk korrekt, kan stigmatisere. Fordi man liksom slår oppover. Nærmest på vegne av «folk flest», som nok ville foretrukket jaktstoff eller strikkeoppskrifter framfor flere ikke-nyheter fra en stillferdig del av bydel Nordre Aker i Oslo.

«ULLEVÅL HAGEBY fremstår som en ghetto for de intellektuelle samfunnstoppene» har den intellektuelle samfunnstoppen Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, fastslått fra sin idyll på Kampen, en velkjent østkant-enklave for journalister og akademikere med dårlig samvittighet for eget inntekt- og utdanningsnivå. «Hagebybeboerne er tolerante nettopp fordi de ikke blir utfordret,» sier sosiologiprofessor Fredrik Engelstad, bosatt i Øvre Smestadvei på Oslo vest, der man åpenbart har problemer med sine håndverkere, au pairer og vaskehjelper.

Og slik er det blitt. Selv folk som gjerne skulle bodd her, synes de som gjør det, er suspekte. «Landets dyreste, hviteste og likeste nabolag» der «eliten rotter seg sammen i en fredet pepperkakelandsby». Ullevål Hageby er det nye «Blærum». Et stempel det er tungt å leve med. Noen av oss gråter hele veien til hammocken.

DEN ÅRLIGE HAGEBY-ARTIKKELEN i Dagbladet, VG eller Aftenposten vil aldri vinne pris for fremragende journalistikk. Avisene prøver ikke engang. Formelen er gitt: Bruk kjendisfokus og sosiale stereotypier. Sitér noen som har lest Bourdieu. Intervju en halvkjent beboer som synes det er så homogent der. Og en som synes det ikke så homogent der. Rams opp kjente navn. Men selv ikke det lykkes. På de «artige» collagene som skal illustrere teksten, finner vi alltid fjes som bor utenfor hagebyen (f.eks. Jon Øigarden). Ullevål Hageby sett fra Akersgata er omtrent som Norge sett fra Amerika. Landet blir til Scandinavia.

EN ANTROPOLOG fra Madagaskar kunne kanskje gjort oss klokere på eksotiske stammeritualer i hagebyen. I stedet kom et TV-team fra NRK, rett ned i gata. Det er for så vidt dristig. «Hvem er det egentlig som definerer kulturlivet? Jo, de bor i Ullevål hageby,» sa daværende dramassjef Hans Rossiné da «Kampen for tilværelsen» ble lansert. Men vi har ikke tenkt å misbruke vår enorme makt. Vi er åpne og fordomsfrie. Vi stiller opp for rikskringkastingen, som for nasjonen i krig.

I flere måneder har vi, med store personlige forsakelser, tilrettelagt for filmopptak i nærmiljøet. Vi har syklet omveier, flyttet på bilen, dempet konversasjonen i hagene. Alt for at NRK skal få optimale innspillingforhold for en dramatisk, gjerne satirisk (bare festlig!), skildring av velutdannet hjemmekos. Men hva skjer, når vi endelig benker oss med et godt glass vin for å se oss selv i TV-ens narrespeil?

Vi blir hensatt til Polen. Ikke Polet på Ullevål Stadion. Landet Polen, der folk krangler i trøstesløse høyblokker. Temaet blir familiegjenforening, arbeidsinnvandring og diakron lingvistikk (et utrolig spennende fag, for all del, men alt til sin tid, på sitt rette sted). Dette er ikke det vi beboere har blitt forespeilet. Hvor er vår kamp for tilværelsen? Kringkastingsjefen må gå.

Etter første episode har hagebyfolket trådt mer fram. Men har langt større grunn enn polakkene til å klage på fremstillingen. På vegne av alle heldige og mektige andelseiere vil jeg presisere følgende: Vi er ikke alle sammen sosialt uintelligente, ni av ti jobber selv som terapeuter. Vi trygler ikke barna om klem ved kjøkkenbordet, men gir dem fortjent (dog ikke ukritisk!) ros når de lager nye apper. Vi har ikke enorme stuer og kjøkkener (her er vi forvekslet med Ullern Villahageby), men trange rom fylt med eksklusiv design som ser gammel og billig ut. Vi gir ikke bananer til trengende på døren, men speltlompelasagne, lagd fra bunnen. I kjelleren under Åpent Bakeri er det ikke sovesal for polske arbeidere, men et enormt, underjordisk skianlegg med kunstsnø, der vi trener barna til å bli morgendagens birkenvinnere.

«KAMPEN FOR TILVÆRELSEN» er solgt inn som portrett av «det vellykkede Norge». Men serieskapernes premiss er like enkelt som journalistenes: All idyll er falsk. Bak «den glatte fasaden» skal det rå tomhet, ensomhet, frustrasjon og desperasjon. Gjesp. Dette bygger ikke på research, men fordom: Gammaldags kulturradikal «avsløring» av borgerskapet, som i vår tid er kulturradikalerne selv. Too close to home for manusforfatterne. Erlend Loe har til og med vært på boligvisning i hagebyen.

Selv ikke via den polske akademikeren i hovedrollen får vi noe gjennomborende skråblikk. Thomasz er glimrende spilt, men labber rundt som en enfoldig, storøyd Ivo Caprino-dukke, utsatt for vær, vind og vrange folk.

JEG TROR manusforfatterne prøvde å lage noe satirisk eller sosiologisk relevant, men ikke fikk det til. Så valgte de å forlate virkeligheten, til fordel for en dunkel, dvelende raritetskavalkade: Dvergmegler, synsk kvinne, forsvunnet lykketroll, valp tatt av måke, gjemsel i skittentøykurv, onani og penismåling i håndverksøyemed. Men vil vi absolutt se kleine runkescener, velger vi heller «Broen» og får story og spenning på kjøpet. Og unnskyld meg: Organisert dyresex i Sverige, med neddopet tiger, etterfulgt av livstruende infeksjon? Der forsvant familieunderholdningen. Og man spør seg: Hva har egentlig tannleger gjort Erlend Loe?

Det er to episoder igjen, men bare én ting å gjøre: glemme konseptet “norsk drama med svart humor,” og vende blikket mot “Solsidan”. Der kan vi le av oss selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.