HJERTE, SMERTE: Atle Antonsen og regissør og manusforfatter Øystein Karlsen møtte Dagbladet til en prat om ideene og motivasjonen bak tv-serien "Dag". Foto: Benjamin A. Ward
HJERTE, SMERTE: Atle Antonsen og regissør og manusforfatter Øystein Karlsen møtte Dagbladet til en prat om ideene og motivasjonen bak tv-serien "Dag". Foto: Benjamin A. WardVis mer

Kampen for tilværelsen

Mer alkoholisme, mer horeri og mer humanitet. Den suksessrike terapiserien «Dag» er tilbake.


- Det var som å komme hjem da jeg så den scenen, sier Atle Antonsen og blir engasjert og alvorlig.

Han snakker om en scene i den nye sesongen av «Dag», der Anders Baasmo Christiansens karakter har sympatisex med en multihandikapet, ung kvinne.

- Han behandler henne som et menneske, og tar henne på alvor. Han er inkluderende! Hvis det er noen som reagerer på det, er det vel en eller annen overbeskyttende fyr som ikke har noe med funksjonshemmede å gjøre. Jeg følte meg stolt av å være med på hele prosjektet da jeg så scenen.

- Latter, og samtidig litt ubehag — det er en fantastisk kombinasjon av følelser, sier Antonsen og lener seg tilbake igjen fra bordet.

Han er tilbake som samlivsterapeuten Dag Refsnes, som bor aleine - og mener det er den beste løsningen for de aller fleste andre også. Første sesong var en sjelden kombinasjon av drøy komedie og varmt drama, som traff bredt blant det norske tv-publikum. Som sympatisex-referansen antyder, fortsetter det i sesong to.
Hjerte, smerte
Regissør og manusforfatter Øystein Karlsen har sammen med Kristopher Schau skrevet serien, som framstår som en utagerende reise i hjerte og smerte.

- Man må trå varsomt. Det er viktig at det lander på riktig side — at det fortelles med hjertet. Det er bærebjelken i serien: uansett hvor galt det går eller hvor dårlige handlinger som utføres, så skal det skje med hjerte for karakteren, sier Karlsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har gitt skaperne muligheten til å sette karakterene inn i ekstreme situasjoner, som samtidig føles forståelige — og menneskelige.

- Hvis alle karakterene handler ut fra et menneskelig standpunkt som det er mulig å forsvare — da kan de i prinsippet gjøre hva som helst, sier Karlsen.

Bratt nedoverbakke
Slik blir det både gøy og forferdelig å se på Dag Refsnes, som i begynnelsen av sesong to er alkoholisert og i oppløsning — i en ekkel og svært bratt nedoverbakke. En eksplisitt skildring av et alvorlig tilfelle av kjærlighetssorg.

- Serien toucher inn på virkeligheten ganske mye. Det er nok det som gjør at den har truffet så bredt, sier Antonsen — og Karlsen følger opp:

- Den er laget av folk som har vært ganske grundig nedi med hånda sjøl. For det er jo sånn at selv om du spiller kortene dine riktig, så hjelper det ikke. Du får livet i trynet hele tida. Sånn er det bare. Det veit de fleste, i alle fall de som har levd litt.

Ubehagelig å skrive
Så tungt materiale som dette hadde ikke fungert uten stramme fortellergrep.

- Kristopher og jeg har vært ganske nerdete på dramaturgien. Vi tegner grafer over hver enkelt karakters utvikling, slik at ikke alle peaker samtidig, forklarer Karlsen.

Et annet dogme er at de tilbakevendende terapiscenene fra Dags kontor, der han feller sine nådeløse dommer over de frammøtte parenes fremtidsmuligheter, skal være ubehagelige å skrive.

- Vi innførte forbud mot lage noe som føltes behagelig å skrive, sier Karlsen.

Men på tross av all miseren, så finnes det en grunnleggende kjærlighet. Serien vil godt. Som i første sesong, når Dag skjønner at han har bommet litt med samlivsrådene sine når han møter en tidligere pasient — nå lykkelig singel, med kjærlighet til to ting i livet: kaffe og «gladhorer».

- He, he. Det er masse lys, eller i alle fall masse muligheter for lys, sier Antonsen.