Kampen for tilværelsen

Krevende og storslått mursteinsroman.

BOK: Å lese «Graverens datter» trekker tankene tilbake til forfatterens ti år gamle roman om Marilyn Monroe, «Blond». I begge romanene tar Joyce Carol Oates for seg livet til sårbare, utsatte kvinner, og gir samtidig et fengslende bilde av etterkrigsårenes USA. Bøkene er mastodonter med én svakhet: Det tar nesten hundre sider før fortellingene fester grepet. Da sitter man i klistret.

Stor amerikaner

Oates nevnes gjerne i samme åndedrag som Alice Munro og Margaret Atwood når kvinnelige kandidater til Nobelprisen i Litteratur ramses opp. I Oates siste roman møter vi Rebecca. Hennes jødiske middelklassefamilie flykter i 1936 fra den gryende nazismen i Tyskland, til en småby utenfor New York. Det blir et brutalt sosialt og menneskelig fall. Faren, som var mattelærer, må livnære familien som graver på en kirkegård. Rebecca vokser opp i et hjem preget av isolasjon, råhet og taushet. Det ender i tragedie.

Utsatte kvinner

Men Rebecca klarer seg. Ung og brusende forelsket kaster hun seg inn i et ekteskap med en voldelig mann, som hun får en sønn med. Det ender med nok en flukt for å berge livet – denne gangen gjennom USA – med nye menneskemøter, nytt navn, ny kjærlighet. Rebecca lever for sønnens framgang som lovende pianist. Fryktsom gjemmer hun sin egen forferdelige historie.

Oates starter handlingen på femtitallet, før hun hopper tilbake til førkrigstid og Rebeccas barndom. Små og store tidshopp avløser deretter hverandre, framover mot syttitallet. Synsvinkelen skifter i noen grad underveis. Oates har full kontroll på virkemidlene og legger inn antydninger, ofte litt uhyggelige, som seinere tas opp og får en forklaring.

Innledningsvis er romanen en tålmodighetsprøve, til tross for det sterke, viktige stoffet. Fortellingen er her tett og ordrik, og har en kvernende bevegelse. Gradvis frigjør Oates seg fra dette. «Graverens datter» er en mektig roman om et menneskes kamp for eget liv, mot ødelagte menns dominans, mot forakt, fordommer og den indre, dukkende, stemmen. Tone Formo har gjort en formidabel jobb med oversettelsen.