Kampen for verdens fattige

Norge er en viktigere internasjonal aktør enn vårt folketall skulle tilsi.

Bistand

Hovedjobben med å gjennomføre en fornuftig politikk og utføre alle de ugjorte arbeidsoppgavene i privat og offentlig sektor, må utviklingslandene ta ansvar for selv, skriver direktør Tove Strand i NORAD - Direktoratet for utviklingssamarbeid.

I år er det femti år siden vi startet med statlig bistand, og det er naturlig at det kommer en debatt om de om lag 177 milliarder kronene og tusenvis av årsverkene som er brukt har hatt noen virkning. Og om effekten har vært størst for Norge eller utviklingslandene. Kritiske røster hevder at femtiårsmarkeringen ikke bør være en anledning til feiring og festivitas, men heller brukes til refleksjon over hva vi har fått til og - ikke minst - hva vi ikke har fått til. Det er jeg hjertens enig i.

Tidligere NORAD-direktør Per Grimstad skrev i en kronikk her i Dagbladet 27. februar at «Norsk bistand er fortsatt viktigst i Norge». At bistanden har hatt stor betydning også for vårt eget samfunn, er jeg helt enig i. Den tunge norske bistandsinnsatsen har bidratt sterkt til at Norge er en viktigere internasjonal aktør enn vårt folketall skulle tilsi. Den har åpnet muligheter for norske bedrifter i markeder som ellers ville vært vanskelig tilgjengelige. Tusenvis av nordmenn har fått anledning til å jobbe i land som på alle måter er fjernt fra Norge, og knyttet kontakt med ulike kulturer, folkeslag og enkeltmennesker. Bistanden har bidratt til at befolkningen har beholdt et fokus på internasjonal solidaritet.

Likevel har bistanden størst virkning i utviklingslandene. Barn lærer å lese, regne og skrive. Unger blir vaksinert mot sykdommer som tidligere førte til høy barnedødelighet. Store befolkningsgrupper får tilgang på bedre helsetjenester, reinere drikkevann og bedre infrastruktur. Organisasjoner som kjemper for undertrykte gruppers rettigheter får støtte. Journalister får bedre utdanning for å ivareta medias rolle som demokratiets vaktbikkje. Forvaltningen på viktige områder som f.eks. miljø, fiskeri, skatt og energi blir profesjonalisert. Kampen mot aids føres på bred front. Selv om antall fattige er like mange nå som for femti år siden, er deres andel av befolkningene betydelig redusert. Andelen mennesker i utviklingsland som lever for mindre enn en dollar om dagen ble redusert fra 29 prosent i 1990 til 24 prosent i 1998. Barnedødeligheten blant unger under fem år er falt med 40 prosent siden begynnelsen av åttitallet. Andelen analfabeter blant voksne har falt fra 38 prosent til 26 prosent i løpet av 20 år, mens grunnskoledekningen i samme periode er økt fra 78 til 90 prosent.

Alt dette har norsk bistand vært en del av, men det er selvfølgelig ikke norsk innsats alene som har æren for - eller skylden for - resultatene. Vi nordmenn har en tendens til å overdrive vår egen betydning. Vi som jobber med utviklingsspørsmål til daglig i NORAD, bistandsorganisasjoner og politiske miljøer, må ta hovedskylden for spriket mellom visjon og virkelighet. Sett utenfra kan mye av det som sies og skrives om norsk bistand gi inntrykk av at vi både har vilje og evne til å rydde opp i de fleste problemer som rir vår klode.

I dette perspektivet kan jeg forstå kritikken fra blant andre forsker Terje Tvedt av vårt slagord «NORAD bekjemper fattigdom». Men det er bare et slagord, og vi har valgt det for å fokusere på kjernen i det vi holder på med. Det er en nyttig påminnelse, både for oss selv og andre, om at NORADs oppdrag og eksistensberettigelse ligger i å forvalte den delen av fellesskapets midler som er satt av til den langsiktige kampen mot fattigdom. Vi har ingen ambisjoner om å utrydde fattigdommen på egen hånd. Uansett hvor mange prosent av vårt nasjonalprodukt og oppsparte midler vi gir i bistand, vil Norge aldri kunne utrydde verdens fattigdom.

Jobben vår er å forvalte de pengene som bevilges til langsiktig stat-til-stat-samarbeid med rundt tjue land, de over 1000 millionene som investeres i regi av bistandsorganisasjoner og andre aktører i det sivile samfunn, og de pengene som skal redusere norsk næringslivs risiko ved å engasjere seg i utviklingsland.

Skal vi klare å gi fornuftige bidrag, må vi ha solide kunnskaper både om situasjonen i det enkelte samarbeidsland, og om våre egne sterke og svake sider. Dessuten må vi være villige til å ta risiko. Hvis vi blir for trygghetssøkende og ikke tar en del sjanser, kan vi gå glipp av viktige muligheter. Vi vil på nytt og på nytt kunne oppleve at den utvikling vi har prøvd å bidra til, renner ut i sanden på grunn av samfunnskollaps, krig og naturkatastrofer. Slik er det bare i «risikobransjen» utviklingssamarbeid.

Bistand kan på sitt beste være et nyttig supplement til utviklingslandenes egne bestrebelser på å føre en fornuftig politikk, øke verdiskapingen og ivareta befolkningens behov for sosiale tjenester. Men ikke så mye mer. Vi kan gi bistand i form av penger og kunnskap. Vi kan bedre handels- og gjeldsbetingelser. Men hovedjobben med å utmeisle og gjennomføre en fornuftig politikk og utføre alle de ugjorte arbeidsoppgavene i privat og offentlig sektor, må utviklingslandene ta ansvar for og styring med selv.

Samarbeidet mellom Norge og Namibia innen fiskerisektoren er en god illustrasjon på potensialet langsiktig utviklingssamarbeid har. På denne sektoren har Norge mye å bidra med, og vi ligger langt fremme internasjonalt når det gjelder forskning, bestandsregulering og bærekraftig ressursforvaltning.

På slutten av 80-tallet hadde utstrakt overfiske på viktige bestander nærmest ødelagt ressursgrunnlaget. Siden starten i 1990 har samarbeidet dreid seg om forskning på fiskebestander, utvikling av lovverk, oppbygging av administrative institusjoner, fiskerioppsyn og kompetanseoppbygging. En rekke norske institusjoner og myndigheter har deltatt i samarbeidet om oppbyggingen av den namibiske fiskeriforvaltningen.

Samarbeidet med Norge har ført til økte fiskeressurser, økte eksportinntekter og flere arbeidsplasser. Mens det tidligere stort sett var utenlandske fiskefartøyer med utenlandsk mannskap som fant sitt levebrød langs den namibiske kysten, er det nå hovedsakelig namibiere som sysselsettes. Namibia er blitt Afrikas største fiskerinasjon målt i fangstverdi, og fiskeeksporten står nå for en betydelig andel av landets totale eksport.

Eksempelet viser at det nytter å få til reell utvikling på mottakernes premisser og på områder som mottakerne selv prioriterer. Det viser også at Norge har mye å bidra med på områder hvor vi har internasjonalt komparative fortrinn.

Femti år med langsiktig bistand har lært oss mye. Det viktigste er at ikke noe land kan utvikles utenfra. Og at reformer ikke kan kjøpes, verken med penger eller belærende kunnskap. Uten reell forankring og vilje i samarbeidslandet, er det lite verken Norge eller andre land kan gjøre.

Vi har også lært at for mange ivrige givere som ukoordinert falbyr penger, kompetanse og tjenester ofte gjør mer skade enn gavn. Belastningen på mottakernes fra før dårlig utrustede byråkrati blir rett og slett for stor til at staten kan ivareta innbyggernes behov. Knappe ressurser brukes opp på rapportering og møter med representanter fra ulike givere. I Malawi forvaltes nå svenskenes bistand av den norske ambassaden. Slike løsninger tror jeg vi vil se flere av i årene som kommer - til glede for våre partnere.

Dessuten har vi lært at det i lengden ikke er noen farbar vei ensidig å pådytte fattige land sosiale tjenester de i overskuelig framtid ikke har sjanse til å finansiere selv. Uten at utviklingslandene får fart på verdiskapingen, vil de aldri klare å utvikle en velferdsstat.

Heldigvis er vi ikke alene om å ha trukket konsekvensene av disse erfaringene. Det er nå bred enighet om at giverne må samordne sin innsats bedre og at ressursbruken skal forankres i utviklingslandenes egne strategier for fattigdomsreduksjon. Det gir håp om at målet om halvering av verdens fattigdom innen år 2015 er mulig å nå. Ikke ved norsk innsats alene, men gjennom et bredt internasjonalt samarbeid, og gjennom respekt for at det enkelte land må ta (og få ta) ansvar for egen utvikling.