OPPRØRERE: Den nylig valgte predidenten i Catalonia, Quim Torra, foran sin forgjenger, Carles Puigdemont, i Berlin i Tyskland. Men hvem av dem er egentlig president i Catalonia? Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Hannibal Hanschke
OPPRØRERE: Den nylig valgte predidenten i Catalonia, Quim Torra, foran sin forgjenger, Carles Puigdemont, i Berlin i Tyskland. Men hvem av dem er egentlig president i Catalonia? Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Hannibal HanschkeVis mer

Kampen fortsetter i Catalonia

Nå ligger alt til rette for nye basketak mellom regjeringene i Spania og landsdelen Catalonia, og hittil har ingen av partene fått til det de vil, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Nesten fem måneder etter valget i Catalonia 21. desember, og sju måneder etter at Spanias regjering avsatte den katalanske presidenten Carles Puigdemont og hans regjering, har omsider de tre partiene som kjemper for et uavhengig Catalonia klart å velge en president. Først ville de gjenvelge Puigdemont. Men han er landflyktig, først i Belgia og så i Tyskland, og Grunnlovsdomstolen avviste å la ham delta gjennom fjernsyn. For å bli valgt må en være til stede i salen i Barcelona, og Puigdemont blir arrestert om han kommer hjem. Så forsøkte de med to andre, men begge sitter i varetektsfengsel. Da kom «Plan D».

Til slutt pekte Puigdemont på Quim Torra. Han fikk ikke reint flertall, som det kreves i første avstemning, fordi de fire folkevalgte fra det vesle anti-kapitalistiske partiet Kandidaturet for Folkelig Enhet (CUP) nektet å støtte ham. I andre avstemning, hvor de bare kreves enkelt flertall, avholdt de seg, og lot Torra bli valgt med én stemmes flertall. CUP går i opposisjon og vil ikke love å hjelpe ham med å styre.

Torra er en omstridt intellektuell på ytre høyre fløy, helt annerledes en den folkelige Puigdemont. Han er en brennende katalansk nasjonalist, som har skrevet mange artikler og kvitret mye som har ført til anklager om å oppildne til hat, rasisme og fremmedhat mot spanjoler og franskmenn. (Han har nå slettet Twitter-kontoen.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Torra snart har dannet regjering, i siste liten før et automatisk nyvalg, opphører fjernstyret av Catalonia fra Spanias regjering under paragraf 155 i Grunnloven. Men i sin tiltredelsestale lovte Torra å utarbeide en grunnlov for en fri, katalansk republikk og å gjenopprette Diplocat, den katalanske utenrikstjenesten, som Spanias regjering har nedlagt under fjernstyret. Han kalte seg en overgangspresident, mens den legitime presidenten er Puigdemont i Berlin. Han vil opprette et Republikkens Råd rundt Puigdemont, ei slags «øverste regjering» i utlandet, og noe som kalles Forsamlinga av Folkevalgte. Ingen av disse to institusjonene er hjemlet i Grunnloven eller i Statuttene for Catalonia.

Puigdemont har forbudt Torra å bruke «sitt», altså den katalanske presidentens, kontor i hovedstaden Barcelona. Da Torra var valgt, dro han straks til Berlin for å drøfte politikk og valg av regjeringsmedlemmer med Puigdemont. Men, den viljesterke Torra kan snart vise seg å bli for egenrådig for Puigdemont. Fra å stå på ellevte plass på valglista til Sammen for Catalonia (JxCat), valgforbundet til Puigdemont, er han nå Catalonias leder.

Her lukter det bråk lang vei. Spanias statsminister, Mariano Rajoy, fra det konservative Folkepartiet (PP), hadde tirsdag en samtale med lederen i Sosialistpartiet (PSOE), Pedro Sánchez, i Moncloa-palasset i Madrid. De to regner det for nesten sikkert å måtte ta i bruk paragraf 155 igjen, og på nytt underlegge Catalonia fjernstyre fra Madrid. Rajoy skulle i går møte lederen i Ciudadanos (Cs), Albert Rivera, som har bedt Rajoy forlenge det nåværende fjernstyret og stramme det til. Men det går ikke juridisk, og dét vet Rivera, fordi Senatet har godkjent inngripen inntil Catalonia har fått ny regjering. Hittil har Torra bare kommet med uttalelser, først når Grunnloven eller Statuttene brytes av handlinger, kan det gripes inn igjen.

Rivera driver imidlertid stemmefiske. Hans parti er født i Catalonia i kamp mot løsrivelse, og forsøker å være tøffere enn Rajoy. Ciutadans, som det heter i Catalonia, er egentlig et liberalt mellomparti og har vokst til å bli det største i landsdelen, hvor unge Inés Arrimadas leder opposisjonen mot Torra. Men partiet er nå også størst i hele Spania, ifølge meningsmålingene.

Alle europeere, og andre, som drømmer om å gjøre sin landsdel til et uavhengig land, kan se til Catalonia for å lære hvordan dette ikke kan gjøres. Det nytter ikke med noen hastige vedtak med knapt flertall fra folkevalgte, amatørmessig og uten forberedelser. Det nytter ikke å påberope seg et folkelig mandat fra ei - ulovlig - folkeavstemning, der den halvparten av velgerne som er imot uavhengighet ikke deltar. Det nytter ikke å løsrive seg fra et land når under 50 prosent av velgerne støtter det, som lederne i Catalonias Republikanske Venstreparti (ERC), det nest største av uavhengighetspartiene, vedgår. Naturligvis kan man regjere i mindretall, det er bare vanskelig. De tre partiene som ønsker å løsrive Catalonia, JxCat, ERC og CUP, har parlamentarisk flertall og legitimitet for å styre, uansett om de fikk under halvparten av stemmene. Men det trengs støtte fra et klart flertall av folket for å utrope Republikken Catalonia.

Venstrerepublikanerne i ERC, som er et gammelt pan-katalansk parti, som vil ha med de katalanske områdene i Frankrike, Balearene, Valencia og Aragón i ett land, som står med en fot i det sosiale og en i det nasjonale, på noen vis et sosialistisk venstreparti, har fått en underlig rolle i Catalonia. ERC har i månedsvis sett det som viktigst å gi landsdelen regjering, i stedet for å utfordre domstoler og Madrid, mens borgerlige JxCat, som ønsker et fritt Catalonia i EU, og CUP, som først vil løsrive Catalonia, så nedlegge EU og så knuse kapitalismen, vil krangle med rettsvesenet i Spania og Madrid.

På den andre sida har det heller ikke gått bra. Rajoy satte Catalonia under formynderi og utlyste nyvalg i håp om et nederlag for uavhengighetspartiene. Men de vant. Rajoy ble den store taperen, og hans parti er nå like lite som anti-kapitalistene i CUP i landets rikeste landsdel. Ciudadanos har etterpå, og på grunn av dette, seilt opp som større enn PP. Å sette inn store politistyrker for å hindre - den ulovlige - folkeavstemninga 1. oktober skadet Spanias omdømme i utlandet kraftig. Rajoy kunne bare ha sett på det som en politisk demonstrasjon uten verdi.

Spania har forsøkt å få utlevert katalanske ledere på flukt i Belgia, Sveits og Storbritannia (Skottland), uten lykke hittil. Belgia ville ikke utlevere Puigdemont og tre av hans tidligere ministre, og Spania ga opp. Da Puigdemont var i Danmark, ga de også opp. Spansk etterretning hadde et sekstitalls agenter i utlandet som overvåket ham døgnet rundt. Da han dro til Finland, hadde de en base både i Estland og Belgia før å følge med. De var i tvil om han ville vende tilbake til Belgia i bil gjennom Baltikum, men han valgte Sverige og Danmark til Tyskland.

I Tyskland ble han arrestert på en rasteplass i delstaten Schleswig-Holstein, men en domstol der avslo å utlevere ham til Spania. Påtalemakta i Spania mente en tysk lov om høyforræderi ville dekke hans klønete uavhengighetserklæring. «Høyforræderi»? Var dette å sammenlikne med et militært statskupp? En tidligere spansk utenriksminister sammenliknet det med maktovertakelsen til Adolf Hitler i Tyskland. Spania ville hedre de tyske politifolkene som arresterte ham, med fortjenestemedaljer. Men da sa tyskerne nei og nektet å oppgi navnene deres. Nå har man mildnet seg litt i Spania og ber om utlevering for «oppvigleri».

Sveits avviser utlevering av to, fordi deres politiske handlinger ikke dreier seg om voldsbruk. Skotsk rettsvesen og Storbritannia vurderer ennå om de skal imøtekomme Spania.

I Spania står rettsstaten og folkestyret i åpen strid. Hva skal man si når domstoler og påtalemakt fengsler de folkevalgte og nekter dem å styre? For å finne noen som kunne danne regjering i Catalonia måtte den nyvalgte presidenten i Parlamentet i landsdelen, Roger Torrent, dra til et fengsel utenfor Madrid for å snakke med den pragmatiske lederen for ERC, Oriol Junqueras, og deretter til et annet fengsel for å snakke med ande innsatte politiske ledere, etterpå dra til Belgia og til slutt til Tyskland. Det har vært uvanlige regjeringsforhandlinger, om vi så må si.

Stemningene i Spania har vært nokså ville. En forhørsdommer ville tiltale noen for «terrorisme» for å ha sperret et par motorveier i Catalonia. Mange spanske aviser ropte i påska: «Korsfest! Korsfest!» Til og med den venstrevendte avisa El País sluttet seg til hylekoret.

Mens norsk nasjonalisme blomstrer 17. mai, med feiring av Grunnloven fra 1814 og bruddet med Danmark og så Sverige, noe katalanske nasjonalister flere ganger har trukket fram, så er det ikke lett - ikke for noen - å feire i Catalonia.