Kampen mot borgerkriger

ASTRI SUHRKE kritiserer i en kronikk i Dagbladet 2. juli rapporten «Breaking the Conflict Trap» - sluttproduktet fra et forskningsprosjekt om borgerkrig i Verdensbanken. Paul Collier ledet dette prosjektet og jeg deltok som forsker og medforfatter. Suhrke hevder at rapporten har konservative politiske implikasjoner, at den overfokuserer på opprørsbevegelser som et problem og slik tjener til å legitimere korrupte og vanstyrte stater, og at den lider under metodesvikt. Det er ikke grunnlag for å trekke disse konklusjonene.

RAPPORTENS normative utgangspunkt framgår klart i de to første kapitlene: Borgerkriger er et ekstremt stort samfunnsproblem. Langt flere dør av sykdommer og underernæring som følge av krigen enn de som dør i kamphandlinger. Borgerkriger angår også andre: Millioner av flyktninger fra krigsområder sprer sykdom og sosiale problemer og skaper politiske problemer i naboland. 95% av tunge narkotiske stoffer produseres i land med borgerkrig, og slike områder gir terroristgrupper som Al Qaida mulighet til å etablere seg. Det er ikke bare hjerteløst, men ekstremt kortsiktig om den rike verden ikke foretar seg noe for å redusere forekomsten av borgerkriger. Det er Suhrke helt sikkert enig i. Kan noe gjøres? Rapporten forsøker å finne fram til grep som Verdensbanken og andre internasjonale aktører kan ta for å få bukt med denne lidelsen. Det første spørsmålet er hvorfor de oppstår. Rapporten hevder at tidligere studier av borgerkrig har overfokusert på de faktorene som Suhrke nevner: etnisk og religiøs strid, mangel på demokrati, økonomisk ulikhet eller etterlevninger av kolonistyre. Denne overfokuseringen skyldes nettopp den eksplisitt normative orienteringen Suhrke viser til. Mangel på demokrati og økonomisk ulikhet representerer grov urettferdighet for mange mennesker i fattige land, og disse har gode grunner for å gripe til våpen for å få slutt på dette. Dette reiser to spørsmål: Er slik urettferdighet den mest vanlige årsaken til borgerkriger? Er borgerkrig et egnet virkemiddel til å bedre menneskers levevilkår?

HVIS ETNISK STRID, urettferdighet og nød var hovedgrunnen til borgerkrig burde det vært mest krig der det er mye av slikt. Det er ikke noe klart slikt mønster. Borgerkrig forekommer i demokratiske land (for eksempel i India, Sri Lanka, og Peru) like ofte som i ikke-demokratier. De forekommer der det er ekstrem økonomisk ulikhet (som i Liberia og i Latin-Amerika) og i land der forskjellene er mindre (som i det tidligere Jugoslavia). I mange land med dype etniske og religiøse skillelinjer løser folkegrupper konfliktene ganske fredelig - som i Malawi eller Botswana. Det klareste mønsteret er at borgerkriger finner sted i fattige land med lav vekst. Spesielt utsatt er fattige land med rike forekomster av naturressurser. Rapporten konkluderer dermed med at det er mer fruktbart å se når opprørsgrupper har mulighet for å organisere og finansiere en krig, ikke når de har motiver til å gjøre opprør. Rapporten sier ikke at individuell griskhet og egoisme er blant de viktigste grunnene til krig slik Suhrke hevder. Mange kriger kan spores til slike motiver, men det viktige poenget er at borgerkriger er lettere å få til i fattige land hvor det er billig å lønne unge menn som ikke har gode jobbalternativer, og hvor staten har dårlig kontroll over eget territorium. Spesielt lett er det der opprørsgrupper kan skaffe midler ved å selge diamanter, true vestlige selskaper med å sprenge oljeinstallasjoner, eller lignende.

SELV OM DE FLESTE opprørsgrupper påberoper seg et aktverdig formål, er ikke urettferdighet den vanligste årsaken til borgerkrig. Dessuten viser rapporten at borgerkrig er et særdeles dårlig middel til å få bukt med urett. Borgerkriger har kostnader som går langt utover landets grenser. Det er ingen grunn til å tro at de som setter i gang en borgerkrig tar hensyn til alle ringvirkningene. Borgerkriger fører dessuten sjeldent ført til bedre styresett, mindre fattigdom eller redusert ulikhet. For å overleve en krigssituasjon må opprørsgrupper organisere seg strengt hierarkisk. De ledes gjerne av gode militærstrateger, som ikke nøler med å bruke vold mot motstanderen der det er nyttig, og som bruker alle nødvendige midler til å sikre samhold og å få soldater til å risikere livet i kamp. De blir sjelden gode sosialdemokrater etterpå. Zimbabwes frigjøringshelt, Robert Mugabe, er et aktuelt eksempel. Siden opprørsgrupper er tvunget til å finansiere virksomheten er det dessuten en fare for at middelet gradvis går over til å bli målet. FARC i Colombia var opprinnelig en revolusjonær bevegelse, men ser nå ut til å være mer opptatt av å kunne fortsette kokainproduksjon og kidnappinger. Opprørsgrupper tiltrekker seg også mennesker som liker å drepe, torturere og voldta.

SIERRA LEONE illustrerer disse poengene. Myndighetene har lenge vært korrupte, uetterrettelige og urettferdige. Det var god grobunn for en Revolutionary United Front. Men RUF gjorde ingenting for å bedre levekårene for befolkningen. Organisasjonen finslipte teknikker for å gjøre det umulig for soldatene å desertere: Ved å tvinge dem til å drepe sin egen familie sikret de seg at de aldri ville forlate opprørshæren for å reise hjem til landsbyen sin. RUF fant det også svært effektivt å hugge hender og andre lemmer av sivilbefolkning som nektet å samarbeide med dem. RUFs leder Foday Sankoh ble tilbudt posten som visepresident, men aksepterte en fredsavtale først når han fikk politisk kontroll over landets diamanthandel. Siden krig omtrent alltid øker lidelse og urettferdighet er det all grunn til å sette i verk tiltak som spenner beina under organisasjoner som bruker uakseptable midler. Det er ingen motsetning mellom dette og å presse regjeringer til å få bukt med korrupsjon, fordele goder, respektere sin egen grunnlov og å stoppe brudd på menneskerettighetene. Borgerkrig brukes derimot av korrupte regjeringer til å legitimere sin tvilsomme politikk. Rapporten tar til orde for realistiske og virksomme tiltak, og spesielt på områder hvor Verdensbanken og andre finansinstitusjoner kan spille en viktig rolle. Det går an å forsøke å holde diamanter fra konfliktområder ute av det internasjonale markedet, presse myndigheter til større åpenhet i statsfinanser og å tvinge irske etterkommere i Boston til å slutte å sende penger til IRA.

SUHRKE HEVDER OGSÅ at rapporten lider under metodesvikt. De tekniske sidene av denne debatten passer ikke her, men tre ting bør nevnes. Rapporten baserer seg på metoder som er åpne og etterprøvbare og dermed inviterer til faglig debatt og uenigheter. Det er diskusjon om mange aspekter ved rapporten, men det er rimelig stor enighet om hovedkonklusjonene: at borgerkrig er et uegnet middel til å fremme sosial rettferdighet, at økonomiske faktorer har vært undervurdert i forklaringer av borgerkrig, og at økonomiske faktorer har stor betydning for når politiske og etniske konflikter tar svært voldelige former. Rapporten gjør bruk av åpne data med kun ett unntak: diskusjonen om hvordan utviklingshjelp bør utporsjoneres for å få raskest mulig gjenoppbygging av landet gjør bruk av et internt Verdensbankmål for kvaliteten på landets økonomiske politikk. Alle de andre resultatene det vises til i rapporten samt i Suhrkes kronikk er basert på åpne kilder. «Breaking the Conflict Trap» er ikke Verdensbankens tvilsomme forsvar for suspekte regimer, men et forsøk på å få verden til å gjøre noe for å få slutt på borgerkriger og den enorme menneskelige lidelsen de medfører.