Kampen mot borgerkriger

I KRONIKKEN

«Kampen mot borgerkriger» (9.7.) forsvarer Håvard Hegre Verdensbank-rapporten Breaking the Conflict Trap . I en tidligere kronikk hadde jeg kritisert rapporten fordi den overfokuserer på opprørerne og nesten overser statens rolle i borgerkriger.

Hegres ankepunkt er at det er ingen motsetning mellom å «spenne beina under» en opprørsbevegelse og det å «presse regjeringen til å få bukt med korrupsjon, fordele goder, respektere egen grunnlov, og stoppe brudd på menneskerettighetene.»

Problemet er at Verdensbankrapportens konklusjoner, underbygget av statistisk analyse som Hegre har bidratt til, viser at urettferdighet og undertrykkelse ikke er viktige årsaker til borgerkrig. Hegre gjentar disse konklusjonene. Men hvorfor skal man da i kampen mot borgerkriger presse regjeringer til å etablere en grunnlov, respektere menneskerettighetene og fordele goder? Det konkluderer heller ikke rapporten med at man skal. I så måte er den meget konsekvent, og deri ligger dens dypt konservative politiske følger.

HEGRES BESKRIVELSE

av opprørsgruppen RUFs bestialiteter er korrekt. Hverken han eller Verdensbankrapporten påpeker at like uakseptable metoder har vært jevnlig brukt av statlige og para-statlige styrker og statsstøttet milits (som i Darfur). En av de mest hjerteskjærende rapporter jeg leste nylig var fra en landsby i Nepal der «sikkerhetsstyrkene» hadde tatt «maoist-sympatisører», bl.a. en 14 år gammel jente. Hele landsbyen hørte hennes fortvilede dødsskrik.

Trolig ville hun levd dersom det verken hadde vært sikkerhetsstyrker eller maoister i Nepal. Men her, som i de fleste tilfeller, har borgerkrigen mange årsaker. Oppgaven er å forstå disse som en helhet, ikke bare fokusere på hvordan opprørsbevegelser skal knuses.