Jan Myrdals politiske fotspor har marsjtaktens støveltramp og snorrette preg, skriver Dagbladets John Olav Egeland.Foto: Expressen
Jan Myrdals politiske fotspor har marsjtaktens støveltramp og snorrette preg, skriver Dagbladets John Olav Egeland.Foto: ExpressenVis mer

Kampen mot det autoritære

Klar tale må til for å bekjempe autoritære holdninger og impulser, mener John Olav Egeland.

DEN GLØDENDE professoren i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, har trukket seg som foredragsholder på Bjørnson-festivalen. Han vil ikke dele talerstol med den svenske venstreekstremisten Jan Myrdal. For dette kommer Hagtvet til å få mye kritikk. Han fortjener forståelse og støtte.

BERNT HAGTVET er et menneske som bærer hjertet på utsiden av kroppen. Dette hjertet har en nokså direkte forbindelse til professorens hode og taleorgan. Hagtvet er en mann som mener mye, og han mener det inderlig. Særlig gjelder det spørsmål som handler om autoritære ideer og autoritær praksis i politikken. Det er ingen tilfeldighet at han var redaktør for antologien «Folkemordenes svarte bok» som kom ut i 2008. Boka er en introduksjon til folkemord og liknende masseovergrep begått av totalitære regimer i det 20. århundre. Disse kostet nærmere 169 millioner mennesker livet.

JAN MYRDAL befinner seg i en annen verden. Hans politiske fotspor har marsjtaktens støveltramp og snorrette preg. Myrdal støttet Enver Hoxhas redselsregime i Albania og var en begeistret tilhenger av folkemorderen Pol Pot i Kambodsja. I 1989 uttrykte han tilfredshet med at de kinesiske myndighetene slo ned protestene på Den himmelske freds plass. Han har vist forståelse for ayatollah Khomeinis fatwa mot forfatteren Salman Rushdie. Jan Myrdal har konsekvent bundet seg til den autoritære tradisjonen i marxistisk politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I SITT AVBUD til Bjørnson-festivalen sier Hagtvet at Jan Myrdal er leiesvenn for massemordere og at han ikke har noe å gjøre på et stevne som er viet til en av Nordens fremste menneskerettighetsforsvarere. Hagtvet karakteriserer Myrdal som venstrefascist, folkemordforsvarer og diktaturtilhenger. Det mest interessante med disse karakteristikkene er ikke at de er sjikanerende eller kanskje injurierende i tørr, juridisk forstand. Det viktigste er at de er sanne.

DENNE SAKEN handler ikke om Jan Myrdals ytringsfrihet. Ingen har fratatt ham noen talerstol eller mulighet til å delta i samfunnsdebatten. Hagtvets poeng er at vi ikke skal beskytte autoritære holdninger gjennom likegyldighet eller unnfallenhet. Alle skal ha samme rett til å ytre seg, men det er en misforståelse at alle meninger av den grunn er like verdifulle. Hvis det var tilfelle er enhver politisk eller etisk debatt overflødig. Da kan vi heller trekke lodd. I stedet er det riktig og nødvendig å rykke ut mot autoritære ideer, uansett om disse kommer fra høyre eller venstre. Jan Myrdal skal ikke knebles, han skal bekjempes.

I VÅR TID kommer de autoritære impulsene forkledd som trygghet, økt statsmakt eller som biprodukt av religiøse dogmer. Når trusselen tar på seg i silkeskjorte er det viktig å kjenne forskjellen på autoritet og autoritær. Selv om begge kler seg i uniform, er det fremdeles forskjell på SS og Frelsesarmeen.