VELDEDIGHET: Dagbladet skriver i sin leder om «gaver fra de velstående» torsdag 13. juli at «det største problemet er utviklingsminister Solheims kritikkløse jubel over gaven og oppfordring til de rike i Norge om å følge eksempelet.» Bakgrunnen for min glede er at to av verdens rikeste hver har bidratt med over ti ganger det norske budsjettet for utviklingshjelp, til bekjempelse av fattigdom. Dagbladets logikk er at når jeg ber rike mennesker bidra av sin overflod til å løse verdens fattigdomsproblemer, så \'dumper\', jeg ideen om statlig utviklingshjelp og gir opp kampen om viktige endringer i den internasjonale verdensordenen. Dette blir for dumt. Da jeg engang satt i Stortingets samferdselskomité, gikk jeg inn for mange enkeltstående veiprosjekter. Det falt meg aldri inn at noen skulle mene at hvert enkelt tiltak dekket alle Norges transportbehov. Det er heller ingen som bygger et sjukehus, og dermed tror at det løser alle verdens helseproblemer. Det samme gjelder utvikling. Det viktigste vi kan gjøre for å fjerne fattigdommen i vår generasjon, er å bidra til endrede internasjonale maktforhold og flytting av makt fra rike til fattige internt i det enkelte land. Dernest må vi hjelpe til med å bygge fungerende stater, stoppe borgerkriger, etablere et mer rettferdig handelssystem og åpne norske markeder for varer fra de fattigste landene. Spørsmålet er om det i tillegg til dette er bra at rike mennesker bidrar. Det enestående i Warren Buffetts gave, som jeg har applaudert og holdt fram som eksempel for norske rike, er for det første at han er veldig opptatt av at pengene skal blir brukt på en effektiv måte. Det andre er at selve størrelsen på bidraget, som er på mer en 200 milliarder norske kroner, faktisk kan gjøre en forskjell. Disse milliardene gir Buffett ikke for at han skal ha en plakett med sitt navn på gaven, men for at verdens fattige skal få del i hans overflod. Pengene fra Buffett og Bill Gates går blant annet til forskning på medisin for å lindre sjukdommer som ikke har et marked, fordi de bare rammer de aller fattigste. Man skal være veldig \'prinsipiell\' for å mene at dette er noe annet enn veldig bra.Det finnes et stort behov for langsiktig systemendring og det er dette som over tid vil gi utvikling. Men mens vi jobber med dette, er det et akutt behov for at både private og offentlige midler settes inn for å lindre nøden og avskaffe fattigdommen som finnes i vår verden i dag. Det er derfor ikke en millimeter motsetning mellom en solid og langsiktig offentlig utviklingshjelp og samtidig å gå inn for private gaver til frivillige organisasjoner og stiftelser som jobber for at verdens en milliard fattigste skal få det bedre. For første gang i verdenshistorien er det mulig å avskaffe fattigdommen, men vi klarer det bare om vi mobiliserer alle gode krefter, både offentlige og private, og drar lasset sammen.