Kampen mot gendoping

Gendoping kan gi idretten supermennesker. Men kan toppidretten overleve den nye teknologien? spør Gunnar Breivik og Runar Gilberg.

Gendoping kan i løpet av få år ha gitt idretten de supermenneskene den i lang tid har lett etter. Men vil de genmanipulertes inntogsmarsj også markere slutten for toppidretten? Vil dens æra snart være over?

Verdens antidopingbyrå (WADA) har i høst vedtatt å føre gendoping opp på lista av forbudte stoffer og metoder. I det følgende skal vi se på hva gendoping innebærer, hvilke etiske dilemmaer dette medfører og om det i det hele tatt vil være mulig å forhindre at manipulering med utøvernes gener og celler blir en del av toppidretten.

Gendoping defineres ifølge den nye dopinglista som «ikke-terapeutisk bruk av gener, genetiske elementer og/eller celler som har evne til å bedre den idrettslige prestasjon». WADA-leder Dick Pound begrunner forbudet mot gendoping med et ønske om å være i forkant av utviklingen: «Det meste er ennå på eksperiment- eller forskningsstadiet, og det vil ikke bli vanlig i bruk før om minst fem år. Men i den fart vi lever våre liv i dag, er det som i morgen,» uttalte Pound i forbindelse med at dopinglista ble utvidet til også å omfatte genmanipulering.

Og kanskje har i morgen allerede blitt i dag. Rundt om i verden foregår det for tida over 500 forskningsprosjekter med menneskegener, og det er naivt å tro at ikke idrettsutøvere, deres trenere og agenter vil være interessert i å nyttegjøre seg denne kompetansen. Selv om genterapien ennå befinner seg på et tidlig stadium, er menneskets gener blitt kartlagt, og kloning av dyr er for lengst et faktum. EPO og veksthormoner anvendes i genterapi, og teknikken kan også være tatt i bruk med sikte på prestasjonsforbedring. Dopingjeger Ingar Lerheim la nettopp fram en liste over seks nye midler som han frykter blir brukt som doping i utholdenhetsidretter. Alle preparatene bidrar til å øke oksygenopptaket, og to av dem er genmodifiserte.

Gendopingen kan med andre ord ta flere former. En måte er å søke å øke kapasiteten til enkelte kroppsdeler eller kroppsfunksjoner. Det er f.eks. mulig å injisere gener i en bestemt muskel, et enkelt organ eller i et organsystem. Dette kan gjøres ved direkte injeksjon av gener eller ved hjelp av virus som bærere. Hensikten kan for eksempel være å utvikle en god tennisarm, en sterk satsfot eller å bedre oksygenopptaket. Utøverens kapasitet vil slik kunne øke utover de grensene naturen selv har satt.

Forskere ved et universitet i Pennsylvania hevder å ha laget et syntetisk gen som ikke bare gjør muskulaturen sterkere, men også gjør den resistent mot aldring. Etter å ha fått injisert dette genet bare en gang, ble forskernes forsøksmus opptil 60 prosent sterkere enn mus som ikke fikk behandling. I tillegg gjorde injiseringen at musene ble mye fortere friske dersom de ble skadet, og muskulaturen fikk ikke den vanlige alderssvekkelsen. Selv om de beveget seg lite og hadde en alder tilsvarende 80 år gamle mennesker, holdt muskulaturen til de manipulerte musene seg sterk og ungdommelig.

Lederen for Pennsylvania-studien, dr. H. Lee Sweeney, har allerede fått forespørsler fra idrettsutøvere og trenere, og forskeren vedgår at potensialet for idrettslig bruk synes svært høyt: «Kombinert med vanlig god trening, vil behandlingen gjøre at idrettsutøverne får mer igjen for øktene, de vil bli fortere bra etter skader og antall år de vil kunne holde seg på toppen, vil øke betydelig.» Problemet med denne behandlingen er at en ikke har funnet noen sikker måte å stoppe muskelveksten på slik at en kan risikere at muskulaturen kan vokse over alle grenser.

En annen avansert form for gendoping vil være manipulering av embryo. Spesielle egenskaper og trekk kan bli forsøkt endret ettersom en får stadig bedre oversikt over menneskets gener. Slik kan en forebygge skader og sykdommer generelt, men også «designe» individer spesielt egnet for ulike idretter. Dette kan skje ved å manipulere gener som styrer både den fysiske og den mentale kapasiteten. For eksempel er de gener som påvirker en persons risikovilje kartlagt, og disse kan i prinsippet manipuleres. En av de ledende ekspertene på genetiske teknikker, Claude Bouchard, hevdet at han var nær ved å identifisere de gener som styrer menneskets utholdenhet. Det viste seg å være mer komplisert enn han hadde tenkt, og han hevder nå at det vil gå en generasjon eller kanskje to før en kan manipulere de idrettsrelevante genene på en sikker og effektiv måte.

En kan heller ikke utelukke at det vil bli gjort forsøk på å gjenskape utøvere med helt spesielle egenskaper ved hjelp av kloning. Selv om de dyrene som hittil er blitt klonet, har vist seg å være langt svakere og mer utsatt for sykdommer enn ikke-klonede individer, er det ikke utenkelig at vi en gang i fremtiden vil kunne se 100-meterfelt bestående av fire Maurice Green-kloninger og fire Tim Montgomery-kloninger. Det reiser i så fall helt nye etiske problemer. Maurice Green, den olympiske mester på 100-meter, har selv spurt hvorvidt manipulering med egg eller embryo bør betraktes som juks siden den idrettsutøveren som manipuleringen resulterer i, ikke kan klandres for det som er skjedd.

Det som synes sikkert, er at i det øyeblikk genetiske teknikker finnes, vil pengesterke og ærgjerrige foreldre stå i kø for å genmanipulere fram vidunderbarn og idrettsstjerner. Intelligens, utseende og idrettstalent vil være blant de mest ettertraktede egenskaper dersom en i framtiden kan kjøpe gener eller vev fra berømte personer.

Flere av de nye dopingformene vil antagelig ikke kunne avsløres. For eksempel vil det ved hjelp av genmanipulasjon være mulig å øke kroppens egen produksjon av EPO og veksthormoner. Siden det er kroppen selv som vil stå for produksjonen, vil det med dagens teknikker være vanskelig for ikke å si umulig å avdekke manipulasjonen. På en ekspertkonferanse om gendoping som WADA arrangerte i New York i vår, var noen av verdens ledende forskere på genetiske teknikker likevel relativt optimistiske med tanke på å finne metoder for avsløring av all manipulering eller kloning av gener. Hittil har dette imidlertid ikke vært noe sentralt tema siden genmanipulerte utøvere har tilhørt et framtidsscenario innen en relativt beskjeden sektor av toppidretten. Men det gjenstår å se om en vil lykkes i å finne fram til avsløringsteknikker, og om en er villig til å bruke de store summene som det vil koste å anvende metodene.

Og selv om avsløringsmetodene skulle finnes, vil det likevel kunne bli problematisk å skille mellom hva som er lovlig medisinsk behandling og ulovlig prestasjonsfremmende bruk av genetiske teknikker. Hittil har WADA, som altså sier nei til gendoping, inntatt en positiv holdning til terapeutisk anvendelse av genteknologien. Dette kan vise seg å være en problematisk holdning siden grensen for hva som er terapi og hva som er prestasjonsfremming ofte vil være vanskelig å gå opp. Dersom muskulaturen i et strekkskadet lår ved genterapi repareres så bra at det blir sterkere enn det var i utgangspunktet, dreier det seg da om terapi eller doping? Og vil det for en håndballspiller med svake knær være doping å gå til genterapeut for å forebygge leddbåndsskader når en vet hvor utbredt - og ødeleggende - slike skader er? Og hva med dem som begynner med idrett etter først å ha vært gjennom en eller annen form for genbehandling. Skal de kunne dra nytte av behandlingen, som nødvendigvis ikke hadde et idrettslig siktemål, eller skal de være utestengt fra all idrett for alltid?

Genteknologien ser ut til å kunne føre enda en kile innunder det som burde være selve grunnlaget for idretten - den moralske visjonen om en åpen og ærlig kappestrid mellom jevnbyrdige motstandere som generøst kjemper på like vilkår. Til tross for WADAs utvidelse av dopinglisten ser det ikke ut til å bli noe lettere å holde oppe troen på en ren og rettferdig idrett. Kanskje vil toppidrettens innebygde rasjonalitet - den målrettede jakten på overmenneskelige prestasjoner - også bli dens bane.