HATET:  Til onsdag er det gått fire år siden Utøya og 22.juli.  - Vi gjør ikke en dritt. Vi henger oss opp i små drittdetaljer om hva som er riktig å vise eller hvordan vi skal minnes. Vi gidder ikke røske det opp ved rota. Jeg vil gjøre så mye med det, men jeg orker ikke, skriver kronikkforfatteren som selv overlevde Utøya.
Foto: Christian Roth Christensen
HATET: Til onsdag er det gått fire år siden Utøya og 22.juli. - Vi gjør ikke en dritt. Vi henger oss opp i små drittdetaljer om hva som er riktig å vise eller hvordan vi skal minnes. Vi gidder ikke røske det opp ved rota. Jeg vil gjøre så mye med det, men jeg orker ikke, skriver kronikkforfatteren som selv overlevde Utøya. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Kampen mot hatet

Jeg vil gjøre så mye med det, men jeg orker ikke. Jeg kjenner dørstokkmila i knærne og brystet.

Meninger

De siste årene har jeg pleid å skrive noe rundt  22. juli. Det er alltid noe som kan fortelles. Noe som holdes godt gjemt resten av året og som får sin utløsning på denne tiden. Denne store klumpen av angst, fordi du vet at oppmerksomheten kommer igjen. At du er en av dem. Dem som overlevde. At det skal snakkes om samfunnets gjøren og laden i etterkant. Har vi lært? Hva har vi gjort? Vi vil ikke ha en stein der og ikke et navn der. Eller en utstilling som forteller historien slik den faktisk skjedde.  

I løpet av mine knappe tjueni år, har jeg aldri opplevd noe så surrealistisk som hvordan vi i fellesskap bearbeider 22.7.2011. Med en gang det snakkes om det, blir vi som hodeløse høns på gårdstunet. Vi skal bruke ytringsansvar, vi skal la alle få høres, vi skal verne om ytringsfriheten og vi skal være så jævla "je suis Charlie." Folk skal føle så mye og alle de politiske partiene er opptatt av å skylde på hverandre, selv det partiet som ble utsatt for faenskapet. Mitt parti. Fortsatt.  

Jeg har sett mye drit. Jeg har sett mindre enn mange. Heldigvis. Jeg har sett folk rett før de døde. Jeg har hørt folk surkle seg inn i den store tomheten. Jeg har vært to meter fra å selv bli drept. Som om ikke det er nok, så gjør jeg av og til folk kvalme når jeg forteller om hvordan det er å finne hverdagen på nytt. Jeg har møtt folk som er mer eller mindre misunnelig på oppmerksomheten vi får, fordi de selv har opplevd noe jævlig som samfunnet liker å skubbe under teppet. Fordi det ikke eksponeres til alle hver gang noe slikt skjer. Fordi de ikke får hjelp, de heller.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og jeg får vondt inne i meg og skyldfølelse, og jeg begynner å kjenne dørstokkmila i knærne og brystet.

Vi har hatt det så lett, vi 22.7-kidsa. Vi har fått i bøtter og spann. Psykologer og sjelesørgere og journalister har kastet seg etter oss. Vi er en gjeng med traumekjendiser som ethvert akademisk miljø sikler etter å undersøke. Vi er en gjeng med krigsskada kids i fredstid, men som får all oppmerksomheten i stedet for de som lever med krigen hver dag. Vi var dem det skulle læres av, fordi vi var så sterke. Og tøffe var vi, svære i kjeften og fast bestemt på å ikke vise svakhet. Vi skulle tilbake. Med en gang. Jeg har snakket med både foreldre som fikk barna sine hjem og foreldre som ikke fikk barna sine hjem. Det er det mest jævlige jeg har gjort. Ikke fordi at jeg ikke tåler de som forteller om seg selv, men fordi det får meg til å tenke at jeg overser mine egne foreldre.  

Og jeg får vondt inne i meg og skyldfølelse, og jeg kjenner dørstokkmila i knærne og brystet.  

Idiotien er ikke død, heller. Jeg har hørt mye. Jeg har hørt hånlatter og formaninger om at sekstenåringer burde oppføre seg som topptrente spesialstyrker i Afghanistan. Jeg har hørt at en forbanna kommunestyrerepresentant som nå sitter på stortinget — til bifall fra sine tverrpolitiske tilhørere — legger ut om hvorfor en som overlevde 22.7 ikke hadde noe i politikken å gjøre (og også verre karakteristikker). At det var sympati som fikk han valgt inn. I en kommune der Arbeiderpartiet gikk ned ved valget i 2011. Jeg har hørt om folk som må leve med sjikane dag ut og dag inn. Som får beskjed om å trekke på skuldrene. Er folk tjukke i hodet?  

Jeg var, og er, så lei alle pressefolkene med sin bedrevitende, selvopphøyde egosjåvinisme som snakker om alle disse følelsene til de som hadde innsigelser mot pressens dekning av 22. juli, men som under rettssaken overgikk hverandre i en offentlig patosbukkake som skyggelegger det som er viktig i saken. Kampen mot hatet.  

Det forbanna hatet. Hatet som får en mann til å drepe barn og sprenge Oslo i biter.

Vi gjør ikke en dritt. Vi henger oss opp i små drittdetaljer om hva som er riktig å vise eller hvordan vi skal minnes. Vi gidder ikke røske det opp ved rota.  

Jeg vil gjøre så mye med det, men jeg orker ikke.  

Og jeg får vondt inne i meg og skyldfølelse, og dørstokkmila blir til en klatreetappe i Tour de France, samtidig som jeg skjønner at jeg aldri kommer noen vei. Det er bare å gi faen. Puste ut og gi faen. Da kan du i hvert fall gå med rak rygg og lettere bør.


Innlegget ble først publisert på kronikkforfatterens blogg.