Kampen mot kjønnslemlestelse

«Vi legger vekt på tiltak som skal gjøre det enklere å unnslippe kjønnslemlestelse, og som tydeliggjør norsk politikk på området.»

Sommeren er den tiden på året da mange ungdommer reiser med sine foreldre til deres hjemland. Faren for å bli kjønnslemlestet er erfaringsmessig størst i denne perioden. Derfor setter vi inn en offensiv nå: en kampanje på skoler som har mange elever med innvandrerbakgrunn. Til dette har vi engasjert noen av de unge kvinnene som selv har erfart problemet, og som var modige nok til å starte opprøret mot denne tradisjonen. De kan språket, kjenner kodene, kulturen og mottiltakene. Kampanjen starter en av de første dagene, og de unge skal vite at de har statsrådenes støtte til sitt hovedbudskap: «Si nei!»

Regjeringen definerer kjønnslemlestelse som et overgrep mot barn og unge kvinner. Kjønnslemlestelse strider mot grunnleggende menneskerettigheter - som retten til ikke-diskriminering, retten til privatliv og retten til helse. I Norge har kjønnslemlestelse vært straffbart i lang tid. I 1995 ble det likevel vedtatt en egen lov mot kjønnslemlestelse av kvinner, for å markere norske myndigheters klare holdning. Nå vil vi forsterke og bygge ut loven. Samtidig ble det også tatt inn en bestemmelse i straffeloven om at kjønnslemlestelse av jenter foretatt i utlandet er straffbart for norske borgere eller personer hjemmehørende i Norge. Den nye loven har imidlertid vært lite kjent, og norsk personell er ikke trenet i å møte problemet i forkant eller gi profesjonell hjelp til dem som er omskåret.

I dag legger Regjeringen fram «Innsats mot kjønnslemlestelse i 2002». En rekke departementer er involvert med til sammen 34 konkrete tiltak som utgjør en helhetlig satsing på området. Samtidig legges det opp til en offensiv overfor alle offentlige instanser, og til aksjoner nå i sommer. Vi legger vekt på tiltak som skal gjøre det enklere å unnslippe kjønnslemlestelse, og som tydeliggjør norsk politikk på området.

I tillegg til skolekampanjen starter Aksjon Gardermoen i juni, i regi av organisasjonen African Youth. De får midler til en fire ukers aksjon for å informere ungdom direkte om deres rettigheter og hvor de kan få hjelp. Det vil samtidig være en offensiv overfor aktuelle foreldre med informasjon om norsk lovverk - både om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse ble lagt fram for snart 17 måneder siden. Før det hadde enkelte kvinnegrupper arbeidet med temaet over tid - i det stille og innen egne miljøer. Først etter at noen modige unge norsk-somaliske jenter sto fram i media, startet kampen i full offentlighet. Det politiske miljøet ble opprørt, og det kom krav om sterkere tiltak for å få stoppet videreføring av denne tradisjonen i Norge.

En rekke aktiviteter er startet som følge av planen. Et eget prosjekt - Prosjekt OK mot kvinnelig omskjæring - er etablert. Prosjektet skal gjennomføre et omfattende skolerings- og opplysningsarbeid overfor berørte grupper og offentlige instanser. Regjeringen vil nå utvide innsatsen ved aktiv bruk av unge kvinner som har erfaring med å fronte problemet.

Kjønnslemlestelse av kvinner er en gammel tradisjon som ble praktisert allerede for flere tusen år siden. Verdens helseorganisasjon anslår at ca. 100- 140 millioner kvinner har vært utsatt for kjønnslemlestelse i en eller annen form. Organisasjonen anslår videre at omtrent to millioner kvinner årlig er i faresonen.

I Norge angår problemet i særlig grad personer som er kommet til landet som flyktninger. Det er umulig å anslå hvor mange som er berørt. Mange av kvinnene i aktuelle grupper har vært kjønnslemlestet før de kom til Norge. Dette gjelder også en del av de unge jentene. Disse skal få god og tilstrekkelig hjelp til å kunne håndtere sine problemer. Men nå er vi særlig opptatt av de jentene som vokser opp i Norge, og som står i fare for å bli utsatt for slike inngrep.

For å få bukt med kjønnslemlestelse av jenter må vi få økt oppmerksomhet rundt problemet. Vi må opplyse offentligheten, helsearbeidere og dem som utfører praksisen - om alle dens helsemessige og psykiske skader. Dette krever aktivt engasjement fra politiske ledere, profesjoner og de grupper som dette direkte eller indirekte gjelder.

Internasjonalt har en valgt en samarbeidslinje framfor en konfrontasjonslinje på dette området. I Norge har vi valgt samarbeid som hovedlinje. Personer fra berørte miljøer vil ha mye større påvirkningskraft og mulighet for å forebygge enn representanter fra storsamfunnet. Men vi vil også skjerpe reaksjonene overfor dem som begår overgrep - og plikten til å si fra.

Internasjonalt er kampen mot kjønnslemlestelse en integrert del av arbeidet for å bedre kvinners helse og bekjempe volden mot kvinner. Avskaffelse av kjønnslemlestelse er et skritt på veien mot likestilling, likeverd og selvstendiggjøring av kvinner. Parallelt med innsatsen i Norge, er det viktig å støtte en tilsvarende prosess internasjonalt. Bilateralt samarbeid med land i Afrika som arbeider mot kjønnslemlestelse av kvinner vil fortsatt ha høy prioritet.

Dialog med berørte grupper er viktig, men dialogens form har sine begrensninger. Det er mye vi godt kan samtale om og diskutere, også verdier. Men samtidig skal det ikke være tvil om hva som er gjeldende rett her i landet - moralsk og juridisk. Forbudet mot kjønnslemlestelse er et eksempel på noe vi ikke kjøpslår om. Det er i dag inntil åtte års fengsel for å ha gjort seg skyldig i at en kjønnslemlestelse blir gjennomført - og strafferammen for medvirkning er tre år. Loven skal håndheves. Men det er likevel ikke det viktigste. Det viktigste er å hindre at barn og unge kvinner blir kjønnslemlestet.

Det skal heller ikke være i tvil om hvordan vi forholder oss til kunnskap om de enkelte, konkrete tilfeller av kjønnslemlestelse. Alle viktige offentlige instanser som kommer i kontakt med risikogrupper, skal etter hvert ha klare retningslinjer for hvordan de opptrer ved mistanke om at kjønnslemlestelse er utført - og hva de må gjøre når de ser at det er fare for at dette kan skje. Her må vi tenke oss grundig om, lover må kanskje endres, nye arbeidsinstrukser innføres osv. Men allerede nå foreslår vi bl.a. at det tas inn en ny bestemmelse om plikt til å avverge brudd på loven om forbud mot kjønnslemlestelse for aktuelle yrkesgrupper. Denne plikten vil vi også skal gjelde for forstandere i trossamfunn.

Informasjon til nyankomne flyktninger og familiegjenforente om kjønnslemlestelse skal bli obligatorisk. For å sikre oss at informasjonen er forstått, vil de nyankomne bli bedt om å signere en erklæring og samtidig bli spurt om noen av jentene i familien er omskåret. Dette kan gi oss økt kunnskap om de unges situasjon - uten å diskriminere eller krysse viktige etiske grenser.